På ett punkt har jeg kommet en lang vei og det er tillit til andre mennesker, jeg husker da jeg startet denne reisen og stolte ikke en gang på mine foreldre. Tilliten min til andre mennesker har vært ødelagt helt ifra starten og jeg har distansert meg til menneskene rundt for og ikke stå i fare for og bli såret. Først nå etter mange timer terapi og gruppe har jeg komt til ett punkt der jeg faktisk har litt tillit til dem viktigste rundt meg.
Måten jeg merker dette på er at jeg oppriktig har begynt og bli glad i mennesker jeg ikke kjenner så godt, det er som om når tilliten skapes så vokser det kjærlighet på samme tid. Lite visste jeg at dette hadde en sammenheng og det føles godt og ha kommet til dette punktet. Når man ikke stoler på noen her i verden blir det ensomt og det blir vanskelig og åpne opp for noen.
Jeg sier ikke at jeg stoler 100% på andre mennesker nå og at alt har ordnet seg, for idet noen gjør noe mistenkelig kastes all tillit ut vinduet og jeg går tilbake til gamle mønstre. Poenget mitt med dette innlegget er å nå dere der ute som har problemer med å gi andre tilliten din, jeg vet hvor vanskelig dette her er og hvor viktig det føles når man kjenner seg skikkelig aleine fordi en selv ikke klarer å slippe inn noen. Jeg har vært der selv.
Når man føler at man aldri kan stole på noen eller slippe noen inn tror man til slutt at det er noe feil med en selv, at man er ulik alle andre som ser ut til og prestere det her, jeg har mange ganger vært irritert på mine egne reaksjoner når det kommer til tillitsspørsmålene men psykologen min klarer og få meg til og innse at det er fortiden som har formet meg og gitt meg noen skader jeg kan bruke til egen fordel. Antennene mine er velutviklet for og si det mildt, og disse kan jeg bruke til og skåne meg selv for mennesker som ikke ønsker meg godt.
Det er bedre og ha ett par mennesker i livet du virkelig gir din tillit til en å ha ingen, jeg merker hva dette har gjort med meg og hvor godt det er å kunne si at jeg oppriktig er glad i alle rundt meg, ikke vær sammen med mennesker som drar deg ned, omring deg med mennesker som liker deg for den du er. Jeg har vært for dum for lenge og har gått og spart på mennesker som ikke har ønsket meg noe godt innerst inne og jeg føler meg ikke lenger egoistisk når jeg kutter i rekkene. Vi skaper våres egne liv med de menneskene vi ønsker i dem, tillitsproblemene kommer alltid til og være der men etterhvert som en ser at dem rundt deg støtter deg og har ryggen din så vokser denne tilliten etterhvert.
Ofte er det slik at man går og bærer på noe man tror er for stort og grusomt til og dele, for så og se en enorm forståelse når man først har fått det ut, ofte går man og bærer på byrder som tynger en ned og når man først deler dem halveres vekten på disse. Jeg sier ikke at man skal stole på alle her i verden og være naiv men noen trenger man. Vi mennesker er flokkdyr og jeg har heldigvis funnet min flokk som jeg faktisk stoler på. Det er rart og si det men jeg stoler på menneskene jeg møter som har levd dette livet selv, tilliten kommer med en gang uten at jeg klarer og forklare hvorfor. Vi alle trenger noen.
Disse forandringene kommer ikke av seg selv og er ikke gratis, det ligger masse jobb bak dem men når dem først viser seg og en merker dem så er det hele verdt det. Å gi tillit gjør at man kommer nærmere mennesker og man får tilliten i retur, det gjør noe med en når man har følt seg aleine hele livet.
Åpen ærlig og rusfri ❤️
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
