Det er tungt og bære slike ting aleine for når det kommer til psykisk helse skal man holde alt for seg selv. Man skal helst unngå og snakke høyt om dette, alt dette som strider imot alt jeg har gjort i 488 dagene som rusfri.
Vi sliter, vi har det ikke bra akkurat nå og vi vet ikke hvor lenge dette vil pågå og det finnes ingen enkle løsninger på dette eller en easy fix.
Det er en kjent sak for mennesker med psykiske utfordringer, en føler seg frisk og fin igjen og starter og kutte medisinene som gjør deg frisk, det er en evig vond sirkel og det går utover alle andre rundt deg. Man ser helt alvorlig ikke hvor syk man er, selvom det er helt åpenlyst for samtlige rundt deg og i bunn og grunn er dette noe som i hovedsak går utover pårørende og dem rundt deg.
Når det kommer til psykisk helse så føler jeg at man ikke blir tatt på alvor og hjelpen er langt unna, det er en ensom kamp og man må ha mye krefter i seg for og klare og få tak i hjelpen når man først trenger den. Man føler seg rett og slett fullstendig aleine her i verden, og man har mest lyst og legge seg ned og gi opp.
Jeg innser hvor dårlig jeg er på og være pårørende og blir helt knust av all usikkerheten og av at mennesker jeg er glad i forandrer seg. Alle mine traumer ligger der, når mennesker forandrer oppførsel eller generelt væremåte. Jeg trekker meg tilbake i skallet mitt og hodet jobber på spreng døgnet rundt. Det er tungt og leiligheten føles som ett fengsel.
Når det kommer til angst rusproblemer og depresjon føler jeg meg flink og til støtte for andre, når det kommer til psykiske lidelser der menneskene blir forandret rett foran øynene dine så faller jeg helt av lasset og føler meg fullstendig hjelpeløs.
Livet er brutalt og jeg kunne så ønsket at alt ble normalt igjen, at alt ordnet seg og at noen kunne fortalt meg noe som hadde gjort tingene bedre, for akkurat nå ser jeg ingen lys der i tunellen og det er helt jævlig og være pårørende til noen med psykiske utfordringer.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! 
https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Har stor forståelse for at det er tøft og vanskelig
det er tøft for alle som er pårørende til noen som endrer atferd og mønster pga psykisk sykdom. Man må bite tennene sammen og “bestemme ” seg for å holde ut,støtte og gi av det man har. Samtidig MÅ man gi seg selv pusterom og avkobling. For er man ikke der å tar være på seg selv så kan man heller ikke klare å ta vare på noen andre.
Dere er så sterke sammen. Dere får lene dere på hverandre og gi hverandre styrke når den ene er nede og den andre litt mer oppe.
Sender mange gode ønsker og tanker din vei. Flott å få ta del i livet deres som dere jobber så hardt for å få så bra! Dere er helt rå. Dere står i nedturene og det er knallbra . Man lærer seg noen knep i prosessen. Heldigvis
<3 <3 <3
Tenk så langt dere er kommet. Denne blygen går også bra etter kvart. Må berre ikkje løyse alle problem over natta. Ut å gå tur, holde kvarandre i handa. Ikkje kreve noke, berre være er viktig no. Ynskjer dokke alt det beste fine mennesker.
♥️♥️♥️
Tusen takk <3 <3 <3
I dag har du og S fått den beste medisin – trur faktisk eg såg dokke på vandringa. Eg var på dugnad på campingen og kava med å spre mold ispedd masse stein. Ved å tenke at det er trening og at det gjer godt går det greit. Vi har ei fantastisk sandstrand som vert brukt til rekreasjon av mange. Veldig kjekt at dokke er to av dei