Det skjer en gang iblandt, der man sitter og tenker at man kunne ønske øyeblikket varer for evig, og slike øyeblikk har jeg hatt mange av i dag ❤️ Helt ifra vi løste bilen i Måløy til nå.
Dette er hva jeg kaller en real ferie blandet med masse kunnskap og erfaringsutveksling, det er jo slik vi vokser.
Det er noe med andres historier, de treffer meg, og mennesker som jeg ellers aldri hadde møtt kommer under huden på meg, og glir rett inni hjertet mitt, jeg føler jeg stoler på menneskene rundt meg, JEG som aldri har stolt på ett eneste menneske hele mitt liv! Det føles trygt, uten at jeg klarer å forklare det.
Seminaret ble startet av Metalheads againt bullying! En gjeng metallhoder som brenner for og minske mobbingen, skape fokus og endre liv, dem fikk tankene mine til å vandre og fokuset deres på å bygge opp selvtilliten til unge mennesker som sliter etter mobbing og utestenging gikk rett i hjertet mitt. Dem ser harde ut på utsiden, men har hjerter av gull.
Tankene vandret både tilbake på mobbingen jeg selv ble utsatt for, men også på alle disse unge menneskene som vokser opp i dag i ett samfunn som overhode ikke ligner på det jeg voks opp i, og jeg tenker at dem på mange måter har større utfordringer når det kommer til å passe inn. All teknologien har endret mobbingen, den er mer ukontrollerbar og vanskeligere å plukke opp. Jeg har alltid bekymret meg for mine egne barn, og hjertet mitt blir knust hver gang jeg tenker på at så mange opplever mobbing hver eneste dag, jeg oppfordrer alle til å finne noen å fortelle det til, ikke vent for det går faktisk ikke over, mobbing er ikke greit, og vi voksne har ett enormt ansvar!
Ofte blir mobbing avsagt som normal erting og plaging, noe som foregår mellom barna, og noe dem selv må ordne oppi. Jeg tenker denne grensen må være hårfin, og at plaging og erting må følges opp. Ingen skal føle at å gå på skolen er det samme som å gå i ett torturkammer, ingen skal få skadet selvtillit på grunn av andres eder og galle, og mobbing skal elimineres. SI IFRA! 
Det værste med det hele var faktisk at tanken jeg satt med når det ble diskutert mobbing blant barn, var at vi voksne er dem som er værst! Jeg har vært innom en del forum den siste tiden, og har bladd meg igjennom kommentarfeltene på div aviser, og vi er fryktelige med hverandre! Det er som om når vi sitter bak skjermen i våres egne stuer, så føler vi det er fritt frem og plage andre mennesker, det er som om vi ikke forstår at det faktisk er ekte mennesker bak nicknavnene, med ekte følelser, jeg tenker hver og en av oss har godt av å gå i oss selv litt, tenke litt ekstra over hvordan vi behandler hverandre, og jeg selv går inn hver eneste dag for å være ett medmenneske, vi må slutte å dra hverandre ned i dritten for å føle oss bedre selv, og vi må vise barna våres hvordan vi behandler hverandre med respekt og omtanke! Skjerpe oss må vi!
Mobbing har ødelagt mye av livet mitt, jeg stoler ikke på noen, selvom jeg har blitt mye bedre, selvtilliten min er nedi kjelleren men jeg har lært meg og elske meg selv igjen etter mange år med trening, noen valgte den gangen og være jævlig med meg, dem lever videre i beste velgående, mens jeg sitter her og fortsatt bearbeider traumer, jeg er ikke ute etter å ta noen, men jeg håper at dette innlegget får noen til å tenke seg litt ekstra om, neste gang man holder på og la ens egne problemer gå utover andre.! Det er en utfordring!