Reklame | Gymgrossisten.no
Annonseinnlegg
Det er ikke ofte jeg blir dårlig av ting, sånn inni sjelen dårlig med gåsehud og en guffen følelse nedover ryggen. Det er som en er i situasjonene igjen og føler på akkurat det samme som da en var der. Sånn føles det å se gamle bilder for meg, og det er en grunn til at jeg brant alle bøkene mine for noen år siden. Jeg skrev når jeg rusa meg på amfetamin og kunne skrive ut en blokk bare på noen dager, med dagbøker og ting jeg måtte få ut på papir. Jeg hadde hele historien min der, om oppdagelsen av denne fantastiske rusen jeg kjente, jeg var ikke klar over hvor farlig denne forelskelsen ble for meg, hvor mye jeg kom til å angre på den og hvordan den lurte meg til å tro at jeg hadde en kontroll jeg overhode ikke hadde. Det er skummelt å se på bildene hvor langt nede jeg var, men på samme tid trodde det ikke var så galt selv. Jeg ser hvor ung og naiv jeg var, men jeg ser også hva dem andre rundt meg såg. Jeg fatter ikke at jeg klarte å gå slik i 1 1/2år i skjul! At noen ikke oppdaget meg, og tok meg til seg er meg helt uforståelig. Jeg ser jo helt klart på absolutt alle bilder at dette er ei jente som virkelig var på kjøret! Jeg hadde ingen tjangse til å se det selv, men alle som var rundt meg burde da sett hvor galt dette var. Og hvor sinnsykt alvorlig dette kunne blitt, om jeg ikke mistet barna mine hadde jeg kunne fortsatt dette i lang tid uten å bli merket.
Det var da dem ble tatt ifra meg jeg virkelig havnet på kjøret og sprøyta ble min beste venn. Det var overhode ingen som prøvde å stoppe dette, eller noen som prøvde å riste vett i skallen min. Jeg fikk gå i dette over lang lang tid, uten at noen strakk ut en eneste hånd for å redde den unge jenta jeg var, og jeg fikk overhode ingen hjelp av systemet den gang da.
Det er ikke rart det ble slik som det ble. Jeg ble kastet inni livet og kastet inni ett rusmiljø med hardbarka narkomane som hadde drevet gamet lenge, jeg såg opp til disse skumle typene og ble dama i gjengen de fleste plasser jeg kom. Jeg var ung og naiv og trodde de andre hadde narkotikaproblemer men innsåg ikke selv at jeg var en av dem, før jeg satt med sprøyta aleine på rommet mitt og prøvde å se inni lampen hver gang mamma banket på døren og kom inn for å skjule pupillene som var store som tallerkner.
Jeg var bare 18år gammel, jeg hadde ikke peiling på hva jeg drev med! Og jeg innser nå at jeg aldri har hatt tjangse til å klare meg på en normal måte. Det er som jeg var fuckd allerede da jeg startet liksom, jeg hadde ikke nubbetjangse til å klare meg i dette livet, og det måtte bare bli slik med de forutsetningene jeg hadde. Det er en mening med at det skulle bli slik som det har blitt og hele livet har det jeg trodde var tilfeldigheter reddet meg, også denne gangen med at jeg brakk ryggen og plutselig fant motet til å heve stemmen min. Alt bare falt på plass da jeg låg i sengen og fikk beskjeden om at jeg kom til å bli lam om jeg bevegde en tomme. Jeg såg hele livet mitt i revy, alt var plutselig over, og jeg måtte stå ovenfor tanken på et liv i rullestol og folk som måtte hjelpe meg til å tørke meg i ræven. Jeg ble så forbannet at hele kroppen stod i brann, og sinnet var rettet mot meg selv og rusen min, jeg var sint på alt i rommet rundt meg, forbannet på min kjære som snakket med mamma i telefonen og jeg kjente på en aggresjon jeg aldri har kjent maken til.
Husker jeg sa til legen at han fikk bare sende meg til helvete til Haukeland om det var det jeg måtte, og jeg var ordentlig forbannet fordi jeg hadde gått på en knekt rygg et halvt døgn, og plutselig fikk jeg kontrabeskjeden som forandret hele livet mitt.
Jeg var egentlig LIVREDD! Jeg såg for meg alt av narkose, ryggoperasjon som kansje ikke ville gå bra, jeg såg for meg døden og jeg tenkte at jeg aldri skulle ha drukket alkohol. Jeg skulle ha ordnet livet mitt, og fortsatt å holde meg rusfri når vi var så godt igang i fjord. Alle tankene suuuuste igjennom hodet mitt, og tiden stod stille på Eid sjukehus. Men jeg er veldig glad dette skjedde, at jeg ble så sinna som jeg ble, så ufattelig bitter, og iskald! Jeg var iskald, jeg hoppet i operasjonen jeg egentlig var redd for og jeg nektet å gi meg selvom det gjor helt vanvittig vondt! Jeg har kjent smerter jeg ikke unner min værste fiende! I lang lang lang tid! Sebastian har hørt meg hyle i smerter i 3 døgn før jeg fikk operere og var ved min side igjennom hele perioden. Jeg vet hva smerter er, men jeg ville aldri vært foruten den.
Jeg er glad jeg fikk oppleve dette, jeg er så glad jeg falt ned trappen, at blodsykdommen ble oppdaget og jeg fikk valget mellom liv eller død. Jeg har hele livet hatt ett ønske om å dø, men når jeg stod ovenfor valget, så var jeg ikke i tvil i ett sekund. Det er ingen som egentlig vil dø når man får valget servert som jeg fikk, det er ingen som velger at alt bare er over, vi er aldri ferdige her på jorden, og det siste som forlater man er håpet. Vi har alltid ett håp der om endring, at ting kan bli bedre, ellers hadde vi ikke orket dette her. Vi hadde ikke kjempet om vi ikke hadde hatt håp, og når har jeg mer håp en noengang. Jeg har aldri vært sykere, men aldri har jeg heller vært mer frisk. Selvom kroppen min er syk, så er hodet så friskt at jeg glemmer hele det fysiske. Det er ingen som kan forandre det jeg mener og det jeg tror på, fordi jeg har dette i sjelen min nå, og nå ser jeg på en helt annen måte hva som har skjedd feil i min historie. Jeg forstår meg selv bedre, og jeg ser at det er en mening med at jeg ennå sitter her levende og oppegående. Livet har blitt som det skal for meg, jeg skulle igjennom all den dritten før jeg skulle få det så bra som jeg kan ha det nå. Sebastian kom som en tilfeldighet inni livet mitt og endret hele historien min, slik at den ikke gjentar seg. Han gir meg kjærligheten jeg aldri har fått, han tror på meg som ingen har trodd på meg før, og han viser meg en enorm tillit og støtte som jeg aldri har opplevd å få! Han har stått ved siden av meg hele veien, hørt på gråten og hylene mine og aldri klaget en eneste gang! Han har sett den han elsker holde på å gi opp av smertehelvete, og gjort sitt beste for å gjøre det han kan for å gjøre ting bedre, og han var der hele veien uten å vike en eneste gang! Vi var på sykehuset ifra 18.Des-3.Jan og ble flytta rundt som fluktdyr mellom rom og måter å sove på for han, og jeg er så stolt over å ha en mann, en skikkelig mann som aldri viker siden for den han elsker. Jeg tenker at når han ikke sviktet etter alt det der, så er han en man beholder! Og han fortjener all glede i hele verden!
Jeg ser på de gamle bildene med en ekkel følelse inni meg og velger for første gang å dele dette med dere. Det er med skam, men også med sorg over å ikke ha blitt tatt imot den gangen, plukket opp og fått det jeg egentlig hadde behov for. Jeg kunne blitt reddet allerede da, men jeg er glad for alt jeg har fått oppleve, og jeg er glad jeg ennå er her for å fortelle dere min historie.
C4 fra gymgrossisten 😉 anbefales av oss her hjemme <3
