Det er rart hvordan tidene forandrer seg og våres egne reaksjoner på enkelte ting endrer seg, i begynnelsen var jeg livredd denne følelsen jeg kjenner på i dag og trodde at jeg var nær en sprekk bare jeg følte på å være demotivert, med det samme jeg kjente på det så var jeg livredd for og sprekke.
Det samme gjelder kjedsomhet, for hvem kjeder seg vel ikke iblant? i begynnelsen var det en direktelink mellom kjedsomheten og rusen, det hang på en måte sammen og med en gang jeg kjente på rastløsheten tok jeg det som ett tegn ifra oven.
Selvsagt sprekker man ikke bare fordi man kjeder seg litt, man sprekker heller ikke bare man ikke føler seg like motivert som alltid, for hvem i pokker går rundt og er ekstatisk lykkelig hele tiden? det høres rett og slett travelt ut. Jeg er akkurat passe glad og på gjennomsnittet ganske så fornøgd med livet, og da tenker jeg at jeg har komt langt.
Det er mange ting som endrer seg, som marerittene som jeg i begynnelsen så på som ett tegn på at jeg ikke ville klare og holde meg edru, at jeg drømte om rus hele nettene tok jeg på som ett tegn på at jeg savnet livet jeg la bak meg, nå ser jeg bare på disse tingene som styrker og drømmene gjør meg i bunn og grunn bare enda mer sikker på at jeg har valgt riktig. 
Mange ting som skremte meg i begynnelsen er ting jeg setter pris på nå, det å kunne sitte her uten at det skjer noe som helst rundt meg og samtidig føle på en fred og ro. Denne uroen som alltid har vært en del av livet mitt er borte.
Noe vi ikke kan kontrollere er menneskene rundt oss og hvordan dem håndterer livene sine, det føles vondt og være glad i noen som ikke elsker seg selv, det er vondt og ha funnet denne lysten til og leve selv imens man ser noen man virkelig bryr seg om ikke ønsker å leve. Jeg av alle mennesker vet at det ikke er en eneste ting jeg kan gjøre for og forandre akkurat dette og det suger virkelig. 
I dag føler jeg meg litt tom og det finnes ikke så mye kraft i meg, jeg eksisterer og tankene suser igjennom hodet mitt, jeg står utenfor denne gangen, det handler ikke om meg lenger og jeg skal love dere at det føles rart at det ikke er meg selv som lager styret! det er fortsatt rart og tenke på meg selv som rusfri og ikke denne urokråka som alltid laga drama.
Å plutselig stå utenfor, være den rusfrie og ha det normale livet uten å kunne hjelpe føles rart. Men det er faktisk ikke en eneste ting i verden en pårørende kan gjøre annet en å håpe på at vedkommende lander på beina denne gangen også, man håper at liv ikke trenger og gå tapt men ubevisst venter man på telefonen og det fatale. 
Jeg håper i det lengste, det er det eneste jeg kan gjøre og styre med mitt eget liv og gjøre det beste utav alt.
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
