De to siste dagene har vært de vanskeligste og vondeste dagene jeg har gått igjennom på det jeg kan huske, tankene vandrer og man undrer over om man skal avlyse alle disse normale tingene man ellers gjør igjennom ukene, jeg har lurt på om jeg skal dra på dette årsmøtet i helgen, eller om jeg bare skal la være og gå på gruppene mine denne uka, bare bli hjemme og sørge?

Jeg vet det høres helt rart ut, disse tankene og den dårlige samvittigheten! er jeg en bra datter om jeg drar på hotellovernatting når mamma ligger kritisk på sykhus? sørger jeg ikke nok om jeg går i gruppene mine eller er ute blant folk og ordner praktiske ting? er det feil av meg og prøve og lage arbeid for meg selv for og få ting på avstand? eller når jeg drømmer meg bort i en serie og ikke tenker på mamma konstant for 10 minutter? 

Jeg er som en trykk-koker disse dagene, trykket bare stiger og stiger og jeg venter bare på smellen, jeg kjenner ett konstant trykk i pannen og gruer meg til den dagen alt er over og reaksjonene kommer. Jeg aner ikke hvordan jeg ellers skal forklare det jeg akkurat nå sitter og føler på, men en ting vet jeg at om jeg avlyser alt rundt meg vil jeg bli sittende med alt dette aleine, og mamma har bedt meg om å dra på alt som er planlagt fordi hun ikke blir bedre av at jeg har det vondt aleine. Jeg har også full godkjennelse ifra henne om å bruke bloggen til egenterapi, det ser sikkert rart ut for mange men denne bloggen har vært en del av familien i over ett år nå, alle vet hva dem har og forholde seg til og at våres liv ikke lenger er privat og noe vi ikke snakker om. Det er best slik for oss. 

Når man ser på fordelene og ulempene med bloggingen så er fordelene størst og flest av, vi har fått en helt ny dynamikk i familien våres og det har reddet forholdene imellom oss. Jeg tenker at å offentlig faktisk fortelle hvordan tingene ligger an, hvordan det føles på kroppen og hvordan vi fungerer som familie er noe mange ikke våger og snakke om, det er privat rett og slett. 

Når hemmeligholding og å dysse ting ned blir en del av familiedynamikken må man gjøre noe med det, bryte tausheten og faktisk være åpen om hvordan man har det. Åpenheten har reddet oss og gjort oss så sinnsykt mye sterkere og sammen kan vi faktisk klare alt.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share