God morgen bloggen!❤️

Sola skinner ute men jeg ligger krølla under dyna og ser tv, natta har vært brutal og kompleks PTSD slår ut når jeg sover. Jeg har hatt en lang pause ifra behandlingen, sommerferie og andre ting har stått i veien for disse timene mine og det er lenge siden sist jeg var hos behandleren min, det merkes!😞

Behandlingen har gjort det slik at jeg ikke er plaget av symptomer på dagtid, det har gjort meg sterk nok til å oppdage og hindre panikkangstanfallene mine, behandlingen har gitt meg verktøy til og faktisk klare og stå i situasjoner jeg aldri ville klart før.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

PTSD ødela livet mitt før, jeg kunne gå i bakken av anfall rett som det var og noen ganger kom det utav intet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke klarte å leve lenger på denne måten og klarte heldigvis og ta imot hjelp, ellers tror jeg faktisk ikke at jeg hadde klart å bli rusfri og leve rusfritt. Etter at jeg startet behandlingen har jeg ikke tatt en eneste beroligende.

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg valgte og ta imot seriøs hjelp for dette, jeg hadde startet denne rusfrie prosessen og møtte ett menneske som er en av mine triggere, hele den uka ble ødelagt og jeg isolerte meg her hjemme og avlyste livet mitt. Jeg hadde hatt det så bra over så lang tid, også skulle en liten episode velte hele lasset mitt, jeg var helt knust.💔

Det ble slutten for og la diagnosen kontrollere livet mitt.❤️

I dag skal det mye til for og trigge anfallene og jeg husker ikke sist jeg ble aktivert men om nettene kommer demonene frem og jeg klarer ikke å kontrollere hva som skjer når jeg sover.

I natt drømte jeg at jeg var rusa på ett soverom og prøvde og komme meg oppi ei seng for og sove ut rusen, i rommet var det 5 manns skikkelser rundt senga som prøvde seg på meg, og uten at jeg visste det selv forsvant ett og ett plagg ifra kroppen min. Det som stikker seg ut er at jeg husker at jeg gikk oppi den senga med masse klær på meg og på slutten hadde jeg ikke ett eneste plagg.

Jeg våkner ofte gråtende eller av at jeg mister pusten og ikke får puste. Jeg våkner ofte på vei utav sengen før jeg oppdager at jeg er trygg. Jeg har også våknet midt nedi trappa på vei ut, på flukt. Sengen er ofte søkkvåt i svette og jeg veksler mellom å forlytte meg ifra senga til sofaen og tilbake, ofte. 

Det å miste kontrollen over det aller mest private, å bli kledd av uten egen vilje, å plutselig oppdage at noen har gjort noe med deg uten at du en gang har fått det med deg selv, skammen, panikken, angsten. Det å være ett menneske i ett rom med mange mennesker som er ute etter deg, at man ikke kan stole på noen, at man aldri er trygg. Manns skikkelsene var store i forhold til meg der i senga, maktbalansen stikker seg frem i alle marerittene, jeg drømmer aldri at jeg har makten selv eller kan gjøre noe, ofte kan jeg ikke bevege meg en gang.

Drømmene klarer jeg og riste av meg, slik har det ikke alltid vært og nettene har preget hverdagen min, behandlingen har gjort meg sterk nok til og klare og ta fatt på dagene mine og ikke la disse traumene sette seg i kroppen, jeg er veldig glad for at jeg har tatt tak i dette og tatt imot hjelp ellers vet jeg faktisk ikke hvordan livet skulle sett ut, det er ingen skam og ta imot hjelp. Livet med kompleks PTSD er midlertidig, jeg må tenke at dette bare er noe jeg må jobbe meg igjennom og bli kvitt. En dag skal jeg sitte her og fortelle dere at jeg ikke er plaget av dette lenger, at nettene mine er fredfylte, en dag skal jeg komme dit at dette ikke er ett problem lenger. 

Jeg ønsker også å fortelle om hvordan det faktisk er og leve med en slik diagnose, det er vanskelig og forklare men jeg gjør ett forsøk allikevel. 

❤️

Lyst og følge oss videre?

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share