Annonseinnlegg

Jeg har alltid gått litt stuckd i fortiden, som at jeg ikke har klart å gått videre etter plutselige dødsfall av nære venner og kjærester jeg har elsket, det har vært venner som har valgt å ta sitt eget liv, eller plutselige dødsfall vi ikke kunne forutsett. Det er også snakk om langvarige sykdommer som bare har drept på en langsom og helt forferdelige måter. Jeg har rett og slett tatt dette så tungt i noen tilfeller at jeg ikke har sørget meg ferdig da jeg skulle gjøre det, jeg har ikke vært i mange begravelser, og jeg har unngått gravene for alt det har vært. Jeg har holdt det på avstand men inni meg har jeg hele tiden tenkt på dem, som ikke lenger er blandt oss. Jeg kommer alltid til å tenke på dem, men jeg må gi slipp for min egen del. Det er ikke normalt å sørge i 10år, og du skal få det på avstand etterhvert som tiden går, men for meg er det like vondt, og jeg må gjøre noe fysisk med dette selv. Jeg tenker det er nok nå, jeg kommer alltid til å elske disse menneskene, og huske alle minnene og hvordan tiden med dem var, jeg kommer alltid til å huske de smarte ordene og den støtten dem viste meg i perioder jeg virkelig slet med livet mitt. Det har blitt mange graver nå, mange begravelser jeg ikke har møtt i, og mange sorger jeg faktisk ikke har vært sterk nok til å ta innover meg, men har blitt gående og ikke innse at dem faktisk er borte for alltid og faktisk forsone meg med dette.
Den siste tiden har jeg vært på mange graver, med bilen kommer jeg meg rundt på de som svir mest og som jeg har unngått i så mange år. Jeg har ikke sett gravsteinene fysiskt foran meg, hjernen min sier dem ikke en gang er død, bare flyttet til ett bedre liv. Hjernen min er i en prosess mot å bli frisk og tenke normale tanker, og dette er også en del av denne prosessen. En ganske stor del om jeg tenker meg om.
De som er døde, som noen hadde vært yngre enn meg fortsatt og som hadde hele livet forran seg, støttet og elsket meg som jeg elsket dem. Dem hadde ikke ønsket denne sorgen over dem, dem hadde ønsket at jeg fikk ett bedre liv enn da dem levde, og samtlige heiet på meg da dem levde, og jeg hører dem fortsatt juble når jeg mestrer eller gjør noe helt spesielt godt.
Jeg kommer til å savne dem som normalt for resten av livet mitt, til vi møtes igjen, men jeg vil ikke savne dem så mye at det går utover livet i dag, jeg kommer til å leve hver eneste dag som om den er den siste, for jeg har sett hvor fort dette kan være tilfellet. Vi har mistet så mange at det gjør så vondt! Men jeg må gi slipp på hver enkelt jeg har mistet, gå videre og ta dem med på denne reisen jeg er inni.
Sorgen min er i en stor prosess nå, og jeg benytter alle tjangsene jeg får til å fortelle om desse som har formet livet mitt, og gjort meg til den jeg er i dag. Uten dem ingen meg! Og dem har gitt meg lærdom og smaker på livet jeg aldri ville vært foruten! Jeg har fått høre så mye god musikk, og jeg har lært så mye om livet igjennom dem. Og nå lever jeg for dere mine venner <3 jeg har kommet langt, og jeg håper dere er stolte av meg, jeg vil ikke gå samme vei ennå, jeg har så mye mer å gi! Håper dere følger veien min, så ses vi igjen snart nok!

Neglelakk fra Isadora og lyko.no som jeg anbefaler!