I dag har jeg hatt to fantastiske timer på «Stova» med gode samtaler, vaffellaging og solskinn som sniker seg inn i alle vinduene

Det handler om disse menneskemøtene som oppstår utav det blå, disse møtene som er helt uplanlagte men som viser seg og være viktige og bli helt fantastiske.

Ei stove for alle, uansett bakgrunn og volumet på lommeboka. Ett sted der man bare kan være

I dag innså jeg at «alle» kjenner meg og at jeg nesten ikke kjenner noen. Jeg blir like overrasket hver gang da jeg føler at jeg lever ett helt vanlig liv, jeg glemmer at bokstaveligtalt alle kan lese det jeg deler

Egentlig går jeg i ei anonym boble og vil kalle meg litt sjenert og tilbaketrukket plutselig blir bobla sprekt når jeg opplever menneskemøter der den andre parten vet hvem jeg er. Det høres sikkert rart ut men når jeg deler her tenker jeg ikke stort på at «hele» verden kan følge med.

Jeg innser at jeg nesten ikke blogger lenger om rusen og det den har ført til, at på grunn av kritikk jeg har fått om at jeg skriver om rus hele tiden har gjort meg litt mindre PÅ når det kommer til kampsaken min og det jeg brenner for.

Det er veldig synd fordi jeg jobber så hardt med det i hverdagen min, jeg er så engasjert for og hjelpe andre men på bloggen nevner jeg det nesten ikke med ett ord fordi jeg er redd.

Kritikken har ført til at jeg føler at jeg maser om jeg skriver om den jeg er og det er langt lettere å skrive om enkle ting. Det er langt vondere og bli kritisert for noe personlig en andre ting.

Jeg er bare ett menneske som prøver så godt jeg kan og så på god vei inni rusfriheten at om jeg ikke hadde jobbet med det jeg gjør så hadde jeg nok tenkt mindre og mindre på fortiden og hva den har gjort med meg som menneske.

Jeg er bekymret over utviklingen hos de unge der det i noen sammenhenger er like vanlig med dop på festbordet som alkohol og at det er langt større sjanser  for at de unge i dag blir introdusert for dop i dag en da jeg vokste opp og måtte oppsøke det selv.

Jeg innser at jeg har en viktig stemme, jeg en helt vanlig jente (klarer fortsatt ikke å kalle meg en kvinne ) ifra bygda som har levd 18år i rusen og som har funnet ut at livet faktisk inneholder langt mer om man våger og ta steget.

Jeg vet at livet kan bli komplett igjen og at det er verdt å stå i alle disse forjævlige tingene den første tiden, for det blir faktisk bedre og til slutt er alt bare verdt det.

Erfaringene jeg har gjort meg igjennom livet både i aktiv rus og uten har gitt meg en unik kompetanse som jeg håper at jeg kan bruke i mange år fremover.

Jeg vet hvordan det er å være utstøtt men også den følelsen når man blir sett igjen, på ekte når mennesker hilser på deg eller viser at dem stoler på deg.

Jeg kjenner på mestring hver eneste dag i form av menneskemøter som i dag eller at jeg får til noe jeg aldri hadde trodd jeg ville klare.

Den viktigste kompetansen jeg har er at jeg ser alle disse småtingene andre bare går forbi, jeg klarer å se det vakre i det stygge og jeg nyter hver eneste dag jeg får lov og leve på denne jorda uten ett drag til rusen som en gang var mitt alt.

Det ville vært dumt å la redselen for å bli kritisert og dømt skulle få ødelegge for delingen av også disse viktige tingene som har gjort meg til den jeg er i dag.

Dette har virkelig vært en fin fridag

Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share