De øyeblikkene i hverdagen der man virkelig kjenner freden i sjelen og faktisk er tilstede i øyeblikket nyter jeg mer enn de fleste andre tror jeg, og det er så deilig å kjenne att man ikke alltid lenger er på en evig flukt ifra realitetene.
Når jeg rusa meg så brukte jeg det til å dempe alt rundt meg, flykte inni en boble der livet susa rundt deg men du aldri tok del av det som skjedde, og man havnet langt vekk ifra hverdagen og de viktige tingene som jeg nå nyter av, som jeg aldri har lagt merke til før.
I en samtale så er jeg I samtalen, og ikke overalt andre plasser i hodet, jeg planlegger ikke lenger hva jeg skal gjøre etter samtalen eller funderer over hvor mange stjerner som finnes på himmelen lenger, men jeg er fokusert på det som blir sagt og engasjerer meg i samtalen på en helt ny måte.
Jeg har en fred over meg, som jeg tror det var meningen og ha hele tiden, jeg har bare ødelagt de normale reaksjonene i kroppen min med å ruse dem bort, og kue dem. Jeg innser nå hvor vanskelig det har vært for andre å bli kjent med meg som menneske, på det dype, for jeg har ikke sluppet noen inn. Hver bidige gang noen har spurt om hvordan jeg har det, har alltid svaret vært enkelt og greit, at jeg har det heelt fint. Uannsett om jeg har sittet med tanker om å ta mitt eget liv og ikke sett håpet eller har hatt lysten til å leve lenger, så har alltid svaret vært det samme, og jeg fryktet andre kunne se det i øynene mine, hvor mislykka jeg følte meg, og hvor lite jeg følte jeg strakk til i denne store verden.
Den eneste plassen jeg fant aksept og forståelse var hos andre mennesker som slet med det samme, jeg fant gjengen min og det var aldri noen som såg på rus som ett faktisk problem, faktisk var rusen en livsstil og en måte å leve på, men nå ser jeg at jeg faktisk har gått glipp av hele livet til nå, og at jeg bare har levd i en rusboble der det eneste som var viktig var meg selv og alkoholen min. Det er vondt å tenke på at man kan bli så hjernevasket, at man faktisk ikke tror rusen er problemet, det er alt annet.
Når noen spør meg om hvordan jeg har det nå kjenner jeg faktisk etter, om hvordan jeg egentlig har det og svarer utfra det, jeg orker ikke å skjule meg lenger, det gir meg en helt grusom sosial angst, og jo mer ærlig jeg er i møtet med andre, jo mindre angst føler jeg på.
Jenta som alltid ønsket å ta sitt eget liv sitter her i dag og er sulten på livet som ligger foran seg, med en tro på seg selv og dem rundt seg, og som faktisk er glad i seg selv på en måte jeg aldri har følt før. Jeg finner respekt for meg selv, og ønsker meg så godt at jeg ikke føler suget etter rusen lenger, jeg trenger ikke rus for å åpne munnen og si hva jeg mener, det kommer naturlig og til tider veldig høyt ut! Jeg behøver heller ikke rusen for å døyve følelsene mine lenger, for jeg ser på det som en utfordring og takle disse følelsene som er helt normale, jeg har bare ikke måttet takle dem før kroppen ble nøktern. Jeg ser på alle disse tingene som læring som jeg kan plukke med meg videre og bringe videre viktige budskap til dem som fortsatt sliter med rusproblemer.
Takknemligheten er så evig stor, og jeg er så glad for å være den utvalgte som får lov å leve ett rusfritt liv, etter så mange mange år med rushelvetet, og der alt handlet om neste dose. Den evig søken på den rette dose er over, nå er jeg ruset på alle disse deilige dagene jeg har foran meg. Jeg ønsker å leve, ikke å dø for jeg har for mange ting å oppleve fremover, og jeg er ett lykkelig menneske for første gang. 
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
