Dette høres sikkert helt vilt ut og mange forstår ikke noe av det jeg skriver nå. Folk som ikke har rusproblemer selv har helt sikkert problemer med å sette seg inni dette, og det forstår jeg veldig godt! Jeg sliter selv med å forstå og så reflektert som jeg er, graver jeg hele døgnet etter svarene på alle spørsmålene mine for å finne ut alt i livet mitt. Det er en ting jeg har vært VELDIG god på! Nemlig å ruse meg, det KAN jeg virkelig, og etter så mange år har jeg blitt skikkelig ekspert på dette feltet. Viss det er noen som kan å drikke, så er det jeg, selvom oppførsel og vanlig folkeskikk forsvant, skulle det mye til for å drikke meg under bordet, for det klarte jeg helt fint selv. De mengdene jeg har fått inni meg ville drept en person som ikke hadde denne konstante flyten av alkohol i blodet, og jeg har vært på grensen til å drikke meg ihjel mange ganger. Det er mestring det her, for jeg har taklet hele livet med alkoholen, den har dempet alt av følelser når det har blitt for mye, den har også gitt meg masse bekymringer som igjen har blitt kurert med å drikke fortest mulig for å glemme verden rundt, så det blir en vondt spiral som gjentar seg hele tiden. Men jeg mestret det, og taklet absolutt alle situasjoner med denne rusen min og jeg var faktisk så dum så lenge at jeg trodde dette fungerte for meg, jeg nektet å innse at alkoholen var grunnen til mye av problemene jeg har hatt hele livet. Det blir som en tar på skyggelapper og ikke vil innse det, for man vet at om man innser det så må man også kutte det for alltid, og det er virkelig skremmende! tanken om å kutte noe som betyr så mye for en, er vond og man ønsker ikke å se dette selv. Det er rart hva hjernen kan gjøre om man tenker noe nok ganger, for til slutt tror man på det selv.
I mange år var rusen det eneste jeg taklet, og jeg orket ikke tanken på å fokusere på noe annet. Alt annet var uviktig, så lenge jeg hadde neste dose eller neste sixpack innen rekkevidde, og jeg følte faktisk at jeg mestret livet mitt på denne måten, så feil kan man altså ta! Det har preget meg kraftig dette, det er en del av min identitet, og noe jeg må leve videre med resten av livet. Å være rusbruker er noe som ligger latent i kroppen, og om man ikke gjør seg skikkelig ferdig med det en gang for alle, vil man sprekke igjen og falle helt ned igjen fortere enn før. Man svikter hele seg selv når man sprekker, man svikter alt man tror på og man mister helt fullstendig gnisten, man føler seg totalt mislykket og en klok mann fortalte meg for 1år siden at det har ikke noe å si at man sprekker, det kommer an på hvor lenge disse sprekkene varer, for alle kan sprekke men man må anse dette også som det som det er! En sprekk, og ikke verdens undergang. Så lenge man kommer seg opp kjapt nok, har man ikke ødelagt alt for seg selv, som man tror.
Drømmene mine har kommet tilbake på magisk vis! Jeg har ikke drømt en eneste gang siden Januar, og nå når medisinen min går utav kroppen begynner jeg å drømme igjen. Jeg vet ikke helt om jeg setter pris på dette faktisk, fordi nå har jeg drømt om sprekking og svik i to netter og jeg merker det går utover den psykiske helsen min. Nå merker jeg hvor slitsomt det er å drømme fra du lukker øya til du våkner, som jeg har gjort hele mitt liv. Nå har jeg hatt en pause ifra dette, og merker hvor nedtrykkende drømmeverden min er for meg! Jeg har hatt småglimt av drømmer som da jeg drømte at jeg takket nei til alkohol, men mareritt der jeg drømmer at min kjære dumper meg kan jeg være foruten, iallefall akkurat nå er det ikke kjærkomment! Jeg prøver å lære meg hvordan det er å leve som «normal» og det er så mye som må tas tak i, og læres helt på nytt, så mange ting man ikke tenker over i hverdagen som jeg må lære meg og takle på nytt, uten å ty til alkoholen hver gang jeg kommer over en hump i veien. Det var så mye enklere før, og så mye vanskeligere på samme tid, for da visste jeg hva jeg skulle gjøre med problemene mine, nemlig drikke dem bort. Det er vondere å konfrontere og gjøre noe med dem enn å bare kue seg selv til å ikke føle noe som helst. Det var faktisk slik i mange år at jeg kunne skru av mine egne følelser og ikke føle noe som helst, og jeg var på grensen til å bli sosiopat. Om noen såret meg skikkelig så kunne jeg skru av alt av følelser og være iskald, det er merkelig hvordan hjernen fungerer for noen som har opplevd nok dritt, da samarbeider den med deg og skåner deg ved å skru av alt av følelser, og av og til er det deilig å kunne være iskald og ikke bry seg.
Heldigvis er denne tiden over, og jeg lærer for hver eneste dag her på jorden, men det er rart og merkelig for meg dette her. Jeg merker spesielt på det når jeg blir helt aleine! Da er jeg aleine med meg selv og det er litt skummelt, det er skremmende å være aleine med seg selv når man er vant med masse folk rundt seg, fordi jeg aldri har blitt kjent med meg selv uten rusen, før gråt jeg ikke uten å være skikkelig full, og jeg fortalte aldri hvordan jeg hadde det inni meg uten masse øl innabords, jeg danset heller aldri edru, og nå skal jeg gjøre alle disse tingene uten promille i blodet, dere kan tenke dere dette er en lang prosess for ei jente på 32år som aldri har levd ett normalt liv, men ha tolmodighet med meg, så skal jeg vise alle hva som bor inni meg <3 jeg er på ukjent farvann men har så mange rundt meg som er glad i meg på ekte <3 Livet er hærlig og jeg nyter dette mens jeg går den lengste og tyngste veien jeg noen gang har gått! Nå konfronterer jeg alt av følelser isteden for å gjemme meg bak rusen som har tatt hele livet og personligheten min, den har ikke grepet om meg lenger, og ingen makt over meg! Det er hærlig! 
