Annonse
Kan jeg stole på dere? Kan jeg gi dere tilliten jeg aldri har gitt noen i hele mitt liv? Vil dere akseptere meg også om jeg sier noe dere ikke liker? Kommer dere til å endre meningen om meg bare jeg gjør en liten feil? Er det slik att dere bare venter på att jeg sprekker? Att jeg har tatt på meg så mye, for å skjule for dere att jeg ennå sliter med suget etter alkohol, eller tror dere faktisk att jeg drikker her jeg sitter en Onsdagskveld? Elsker kjæresten min meg egentlig, eller vil han gå lei av meg og finne seg en ny når han er borte? Vil familien min trigge meg og pushe meg når han er borte, så jeg kommer til å slite enda mer for å klare meg her aleine? Vil nav ta ifra meg arbeidsavklaringspengene bare fordi jeg ikke legger meg inn for en kort periode og mister i samme slengen muligheten til lappen, miste lappen for å være innlagt en liten periode for å bli friskmeldt og sendt hjem, og en stor kamp etterpå, kansje i flere år for å få den igjen som maaaaange andre!. Klarer jeg å prestere i gruppa mi? Blir jeg for dominerende, eller liker folk meg egentlig? Skal jeg høre att jeg ikke duger til en dritt i morgen også? Eller skal jeg virkelig føle meg så verdiløs også i morgen? Er alt jeg gjør bare en vits? Er det viktig det jeg gjør nå, eller bare sier folk det? Lurer jeg bare meg selv? Er alt bare ett komplott, som vil eksplodere allerede om en times tid, og alt viser seg å bare være en drøm jeg våkner av og alt går til helvetet igjen.
Slik går tankene mine, slik har tankene mine gått i hele dag, og det er tungt, trist og veeeeeldig skadelig for meg akkurat nå.
Jeg kommer til å trenge støtte i mange år fremover, jeg har kommet ekstremt langt på kort tid, og jeg er frisk psykisk, men jeg har såå masse arbeide forran meg, så masse ting og ordne opp inni meg og med andre, jeg har så mange prosjekter jeg vil ha ut i livet, fordi jeg er 32år gammel, jeg er voksen, men har aldri fått muligheten til å ha ett normalt liv, en normal familie, en normal hverdag med aktivitet, glede og arbeide. Jeg er ikke vant med å ha en fastsatt økonomi, ett lån og betale og kontrollen over det. Jeg har aldri hatt en forsikring, og nå har jeg på bilen, jeg har heller aldri hatt ett abonoment på telefon, jeg har aldri vært kredittverdig så har aldri kunnet ha kredittkort, eller kunnet tatt ett lite lån når det butter ekstra imot. Jeg har aldri hatt lys i tunellen min, aldri hatt ett forhold som har gitt meg noe annet enn sorg og masse krangling konstant. Jeg har aldri vært sikker på meg selv, ikke selv nok til å stå opp for meg selv når jeg har opplevd forjævlig urett, med vold, angrep og psykisk terror. Jeg har blitt med en som voldtok meg en natt han var full, fordi han var sammen med meg og var kåt. Dagen etter kjøpte jeg sikkert en sekser til gutten, og gikk videre. Men jeg ser nå att dette bare skader meg selv, og att jeg selv må gjøre ett oppgjør meg alle disse tingene. Dem kommer og hunter deg ned og når deg igjen uannsett hvor du er i verden.
Jeg trenger dere fordi jeg aldri har levd ett normalt liv, med kjærlighet, sosial omgangskrets og jeg har aldri hatt noe særlig besøk her annet enn fulle kamerater. Jeg har aldri hatt en bestevenninne som er jente, rusfri og stabil over tid. Jeg har aldri klart å få ett vennskap som har vært ekte utenfor miljøet, og jeg har aldri stolt på noen i hele mitt liv nok til å fortelle min historie akkurat som den er.
Alt jeg gjør, er første gangen, det er skummelt for meg, men jeg vokser og vokser, og blir sterkere og sterkere. Små ting for dere kan være enorm forandring for meg. Bare att noen løfter hånden får meg ikke til å svartne lenger, jeg stoler på att hånden ikke lenger går rett mot ansiktet mitt lenger. Før bykset jeg til bare noen bevegde seg ved siden av ansiktet mitt, for jeg var redd for å bli slått ned. Det er traumer som sitter i meg, og som kan få fatale konsekvenser for noen som ikke har gjort noe galt! Om noen løftet en hånd mot meg, og jeg trodde dem ville slå før, gikk jeg rett i angrep, jeg mistet meg selv og angrep med alt jeg kunne finne. Det kunne like lett vært noe veldig tungt og hardt som kunne drepe, eller en liten ring i sinne. En gang kastet jeg ett halvliterglass i ansiktet på min bestekompis. Vi satt og småkranglet, og jeg var totalt edru, fordi jeg hadde sovet hele natten men han var full etter å ha vært våken hele natten. Han røyste seg fra soffaen og løftet hånden sin og jeg trodde han kom mot meg for å angripe, jeg tok ett halvliter glass i refleks og kastet det rett mot han. Det traff han i hodet og akutt begynte å silblø. Jeg grep etter telefonen og vi fikk tak i ambulanse med en gang, men jeg gikk derfra når jeg visste jeg hadde fått tak i ambulansen da han ikke ville ha min hjelp, og jeg var selv sjokkert over hva jeg akkurat hadde gjort. Jeg ble redd meg selv og jeg innsåg att det svartnet for meg. Det ble faktisk væpnet aksjon den dagen, fordi han svimte av sittende i stolen og blødde ut hele gulvet, og dem trodde det var snakk om våpen i huset. Det stemmer jo ikke 🙂 men det tok tid før han fikk hjelp, og det er skremmende att jeg var istand til å kunne risikere å drepe ett annet menneske. Dette kommer av mine egne traumer, og jeg setter fokus på å forklare dem som gjør dette ubevisst, som å kaste noe i raseri mot meg, ikke med mening å treffe meg, men det kan svartne for det har skjedd mange ganger før, og jeg ønsker ikke å skade noen!
Jeg trenger bare forståelse, bli snakket på, på en skikkelig måte der jeg føler vi er verdt like mye, kan like mye og er istand til like mye. Jeg ønsker noe å strekke meg etter, men jeg trenger også motivasjonen til å nå det. Jeg trenger ikke råd, jeg trenger bare å få tømme meg når jeg føler noe, fordi jeg vet hva jeg skal gjøre med det, men jeg må få det ut, en siste gang. Jeg har ikke snakket om noe om dette som blir postet på bloggen før, jeg har hatt det inni meg, og det har blitt ganske mange innlegg. Det er kansje ikke så rart att jeg har oppført meg som jeg har gjort, følt meg så aleine og aldri turt å åpne munnen om hvordan det egentlig er å være meg.
Jeg trenger bare å kunne lene meg på deg når jeg er sliten av å kjempe, jeg har kontroll men av og til føler jeg meg sliten, og da trenger jeg å delegere bort ting som er viktige for meg å få gjort. Jeg tar ikke på meg for mye av arbeid, det lover jeg dere så dere trenger ikke å ytre deres bekymringer for meg, det tar jeg meg av selv. Jeg finnes ikke bekymret lenger, jeg har ingen angst, jeg ønsker lenger ikke å kutte pulsåren min, og jeg har ikke hatt ett sug nå på 84 dager, jeg har aldri sett meg tilbake ett sekund og jeg har kjempet mot alle diskusjoner, der jeg alltid har fått frem en løsning eller fått ut det jeg virkelig mener for første gang. Jeg har fått mange beklagelser, vi har funnet mange løsninger som for fremtiden gjør det lettere å kommunisere. Jeg har fått nav i ryggen, politi i ryggen og jeg har endret hverdagen for veldig veldig mange her i lille Måløy. Jeg har fått orden på lån til oppussing, jeg har kjøpt meg bil og får snart lappen, jeg har verdens beste familie, venner og fremtidig ektemann rundt meg, og jeg har gruppa mi som jeg kan tømme meg til, som sitter og har det omtrent akkurat samme følelser som jeg har, jeg kan kjenne meg igjen i hver enkelt av dem, og vi er ett fellesskap.. dere trenger ikke bekymre dere for meg, att jeg virker stresset, det er bare medisinene for inni meg har jeg hatt full kontrollen hele veien, og jeg går aldri tilbake til den jeg var.
Nå skal jeg bruke den stemmen jeg har, og fortjener alt jeg får med meg på veien. Arbeidet jeg gjør gir meg så mye mer enn det tar, og jeg er ikke redd for å ta de store kampene lenger. Jeg skal ta for meg ett og ett traume, knuse det ned og bli sterkere, men jeg trenger dere i mange mange år fremover! Vær så snill og lytt til meg, jeg legger meg helt naken og sårbar forran dere. La meg få gråte de tårene eller skrike de ordene, det er ikke sinne eller aggresjon, det er bare en skadet jente som hadde så dårlige forutsetninger for å klare å ha ett normalt liv, men som har kjempet for livet sitt hele veien for å aldri miste kjærligheten hun alltid har hatt i hjertet sitt for andre, nå elsker hun seg selv for første gang, og gjør alle disse tingene for første gang. Nå trenger hun bare deg til å bli dyttet fremover på den veien hun går. Vær så snill og redd livet til denne jenta som ber på sine knær
Annonse fra gymgrossisten. https://c.mtpc.se/tags/link/2105058 Med c4
