I går fikk jeg kjenne på at vi virkelig står aleine når det først gjelder, at man ikke har noen å lene seg på når det kommer til våres egen rusfrihet, og at man må være sterk i seg selv for å klare dette her. Hadde jeg ikke vært såpass sterk i meg selv, og så sikker på valget mitt hadde det gått rett til helvetet i går og jeg føler ingen behov for å skjule dette.
Jeg følte på alvor at hele livet og alt jeg står for stod på spill, og den eneste i hele verden som bryr seg om alt arbeidet jeg har lagt ned er faktisk meg selv in the bitter end. Jeg stod i en umulig situasjon i går, og følte meg sårbar og aleine i verden, jeg følte at absolutt alt jeg har jobbet så inderlig for egentlig bare er viktig for meg selv og ingen annen.
Det er faktisk helt sykt og plutselig stå der helt alene om det du tror på, og brenner for og måtte gå imot strømmen, stå på sitt og ta ett valg for seg selv. Jeg har bestemt meg, jeg ønsker ikke å ruse meg lenger, heller ikke ønsker jeg å sette meg selv i situasjoner der rus er inni bildet. Jeg ønsker ett rusfritt liv, jeg ønsker ikke å bli presset inni situasjoner som kan true min tilværelse, eller presse mine egne grenser for hva som er greit eller ikke.
Når jeg rusa meg kunne absolutt alle behandle meg akkurat som det passet seg, dem kunne krenke meg på det groveste både med seksuell atferd og i kjeften, men så lenge dem hadde øl på søndagene og jeg var tom, så var alt glemt. Det at jeg gikk tilbake i disse situasjonene førte til at jeg fikk null respekt, og det var tillatt og behandle meg akkurat som alle ønsket, for jeg kom jo alltid tilbake til rusen 🙂
Jeg krever respekt, og jeg kutter absolutt alle om dem ikke behandler meg riktig, det er faktisk mitt privilegium ved å være menneske. Jeg har ett valg nå, jeg trenger ikke å ha mennesker i livet mitt lenger som ikke behandler meg bra, og jeg krever å bli behandlet på en spesiell måte, ellers har ingen noe i livet mitt å gjøre.
Situasjonen i går satt meg i en posisjon som jeg mislikte STERKT, det gikk faktisk imot absolutt alt jeg tror på, og det endret synet mitt på mange mennesker rundt meg. Det virker som om når jeg sier ifra at mine grenser er nådde, så er det ikke viktig. Men når andre sier ifra så gjør jeg ALT for å respektere dem. Det er en skjevfordeling i livet mitt, og jeg godtar det ikke.
Hadde jeg ikke vært så sterk i meg selv, så hadde jeg aldri klart meg igjennom gårsdagen, men av og til så trenger jeg også noen å lene meg på. Jeg er stor i kjeften og har ingen problemer med å stå opp for meg selv, jeg har kansje vært altfor sterk når det kommer til dette, for det virker som folk ikke står opp for meg når det først gjelder, og jeg står der aleine mot alt hele tiden.
Det er så mange ting å ta tak i, gjøre noe med og forandre i livet mitt, jeg har ikke vært edru så lenge at jeg er ferdig med denne prosessen og det er fortsatt en lang vei og gå, men jeg er på vei.
Jeg ser på gårsdagen som en av de største testene på min rusfrihet, og jeg vet det kommer hundrevis til, og jeg håper at jeg for hver eneste test bare blir sterkere og sikrere på valget mitt!
Jeg har brukt 18år! 18år har jeg brukt på konflikter, rushelvetet og alt som kommer med, jeg har rota bort barna mine, familien min og alt jeg eigde og hadde, tilogmed meg selv har jeg gitt bort til rusen. Jeg MAKTER ikke å gi rusen en eneste dag til av livet mitt, og om noen ikke forstår dette, så trenger jeg ikke dem i livet mitt. Dette er ett valg om liv og død, og visst jeg sprekker nå, så ønsker jeg faktisk å ta mitt eget liv. På ekte! Tenk på det dere som trigger, prøver å presse eller bevisst ødelegger for meg og andre som prøver å komme seg ut. Dere kan få liv på sanvittigheten deres, for jeg velger faktisk heller og ta mitt eget liv enn å gi rusen meg selv enda en gang. 