Hverdagen har med ett tatt oss igjen og det føles mer og mer ut som før pandemien raserte rundt og stengte ned hele verden. Kalenderboken min og avtalene har begynt å fylle seg opp, og det føles litt godt at ting går fremover endelig. Det har vært stille rundt oss så lenge, så forskjellen merker man drastisk når tingene starter igjen, og for meg og mange andre som sliter med både avhengighet og psyken har godt av litt action rundt oss. Det er merkelig å plutselig ikke være aleine på veiene lenger, og det er rart å gå i butikken når den yrer med liv. Denne lockdownen kunne ikke kommet på ett værre tidspunkt for akkurat oss når vi akkurat var igang med reisen våres og gruppa som vi har blitt så glade i, MEN vi har klart oss! Jeg har tenkt på denne stillheten som en prøve, en stor test på rusfriheten min, og jeg har beseiret den. Jeg har min sosiale angst og har vært redd for at denne ville blusse opp igjen, og jeg har merket i den i perioder der man ikke var sosial i det hele tatt. Jeg har blitt mer lukket og ikke fullt så sosial som jeg var før, men det skylder jeg mye på steoridene som jeg ikke lenger går på… alle merker forskjellen på meg, for å si det mildt! Men det kan hende jeg hadde behov for akkurat denne medisinen akkurat da jeg fikk den. Den hjalp meg veldig på det sosiale, og energinivået mitt var umenneskelig men jeg fikk gjort alle disse tingene, jeg fikk lagt plattformen min og fikset alt jeg behøvde da corona forandret hele hverdagen. Uten den hadde vel kansje denne dvalen knekt meg, og jeg tror at alle desse tilfeldighetene er meningen. Livet mitt har vært fylt med tilfeldigheter som har reddet meg, og jeg tror alt har en mening 🙂
Jeg er vant med å ha en jobb å gå til, og en jobb og være opptatt av og virkelig brenne for, så det er merkelig å sende min kjære avgårde på arbeid og bli sittende her aleine med hus og heim. Jeg liker å være ute, i aksjon og være sosial, men ryggen står i veien for akkurat arbeid og den aktiviteten jeg helst ønsker meg. Jeg er rastløs av natur, og alvoret går ikke innover meg… jeg har jo faktisk knekt ryggen i to deler, og det vil ta tid å lege dette. Jeg håper jeg blir sterkere og klarer å gjøre mer ting fremover, for jeg ønsker ikke å være hemmet av denne skaden. Tolmodighet er nøkkelen til suksess sier dem, så jeg får boltre meg fast til den tanken og satse på bedre tider 🙂
Det er mandag og jeg har vært edru i 187 dager, og jeg tenker tilbake på alle de tingene jeg har oppnådd og klart å prestere på disse dagene. Jeg har gått fra å være totalt avhengig av hjelp fra andre, til ALT. Til å være oppegående og klare meg selv! Jeg skulle egentlig sittet i rullestol på ett pleiehjem nå, men har aldri gitt meg og alltid presset meg selv til å klare å bevege meg. Jeg husker så godt hvor jævlig vondt jeg hadde det på Haukeland også etter operasjonen, men jeg klarte å komme meg i rullestol og ut på tur. ALT var helt sinnsykt vondt, og jeg unner ingen den smerten jeg opplevde da, men jeg ga meg ikke og ble ikke liggende i sengen lenge før jeg var oppe å gå igjen. Jeg har kommet langt, og er langt mer klok og vis av skade nå, jeg tenker at om denne opplevelsen jeg hadde gjør at jeg klarer å holde meg edru, så er det ingenting som vil gjøre det. Det er det som skremmer meg når jeg er nær og sprekke, for om jeg ikke klarer det denne gangen, så klarer jeg det aldri. Jeg må aldri glemme hvor jeg kommer ifra, hvor langt nedi dritten jeg var i Desember og aldri falle for fristelsen å gå tilbake. Jeg har aldri fått noe bra utav min rus, og har bare rasert alt av livet mitt, jeg har mistet meg selv og blitt ett menneske jeg ikke en gang ville hatt som venn, og jeg ønsker meg ikke tilbake. Jeg har mange arr og skader på sjelen, og nå starter prosessen å hele og lege disse skadene. Jeg er heldig og har mange mennesker rundt meg, men alt ligger i sjelen og hjertet mitt. Valget har jeg tatt for meg selv, helt innerst inne i sjelen, og ingen kan forandre på dette så lenge jeg husker hvor jeg kommer ifra og hvorfor jeg gjør dette.
Jeg kommer til å slite i lang tid med dette, men hver eneste gang jeg kjenner en følelse av lykke, så er alt verdt det. Jeg trodde dette kom til å bli en dyster fremtid og kjedelig, men det er langt ifra det. Jeg lever for første gang, og jeg takler alle disse normale følelsene bare ved å stå i det og lære av det. Det fungerer for meg, som bare har rusa bort alt av følelser og bodd i en boble som ville sprekke en gang. Jeg er glad jeg er ung og har min erfaring, for den kan brukes på magisk vis 🙂 og det ønsker jeg også å gjøre! Ha en fantastisk Mandag!
0 kommentarer
