I går fikk jeg ett spørsmål som fikk meg til og reflektere over noe jeg ikke tenker så ofte på lenger.❤️
Dagene går og livet går seg til, hverdagen tar en og en tenker ikke lenger på seg selv som en rusavhengig på ett vis, man tenker ikke på det hele tiden som før i alle fall.
Det første året telte jeg til og med helger uten rusen og dagene jeg hadde klart og være rusfri.🤭
Det andre året var også disse dagene viktig men etterhvert så faller det litt bort, jeg har en app som viser rusfrie dager som jeg sjeldnere og sjeldnere sjekker.
Det er rart at noe som var så vesentlig og viktig før ikke finnes av viktighet lenger.
Det som heller ble viktig for meg var hva jeg brukte disse dagene til, hva jeg fylte dem med av ting jeg kunne ta med meg videre. ❤️
Spørsmålet jeg fikk i går fikk meg til og tenke på hvor jeg er akkurat nå.
Hvor er jeg i min prosess?
Jeg har komt til ett punkt der jeg ikke lenger tenker på dette daglig, jeg lever ett helt vanlig liv og blir ikke lenger minnet på hvem jeg var konstant, det blandes på en måte ut men siden jeg har den jobben jeg har vil jeg alltid være Monica rusavhengig men på en positiv måte.
Jeg har klart å bruke den tragiske fortiden min til noe bra.❤️
Det første året var det ikke mye som skulle til før tankene vandret tilbake til rusen, rusen var jo en løsning på alt men etterhvert så har jeg lært meg teknikker og fått massevis av erfaring med ting som funker bedre, jeg tyr til disse tingene uten å tenke på den enkleste løsningen i verden som jeg hadde før.
Rusen har falt bort ifra de automatiske tankene mine, jeg tenker ikke automatisk på en øl når jeg har det vondt lenger og det føles godt.
Når sola titter frem tenker jeg ikke lenger på en iskald utepils, når fredagen kommer tenker jeg ikke lenger på at kjøleskapet skulle vært oppfylt med Tuborg eller når jeg blir kjempesint så tenker jeg ikke lenger på at en øl ville roet nervene. Verktøykassa mi er oppfylt med mange mange andre løsninger som faktisk funker over tid, en øl ville funket akkurat der og da.
Før kunne en sang på radioen sette i gang triggerne inni meg momentant, ett blikk eller en kommentar kunne velte lasset mitt. Det skulle så lite til og så mange ganger ble jeg presset helt utpå kanten av helt vanlige småting som jeg i dag opplever hele tiden uten å bli berørt.❤️
Jeg har falt til ro i den nye tilværelsen min og det hadde jeg aldri trodd jeg ville klare. Helt alvorlig trodde jeg aldri i mine villeste fantasier at jeg ville oppleve ekte glede igjen, at jeg ville gapskratte eller føle meg hel igjen, men det gjør jeg bare 100 ganger mer uten rusen.
Jeg er der i prosessen der alt flater litt ut og roer seg ned, der man er akkurat der man skal være og bare kan fortsette og bygge på grunnmuren sin. Jeg ville faktisk ikke forandret en eneste ting ved livet mitt akkurat nå og det føles skremmende fordi jeg er så vant med at alt bare raser og forsvinner ifra meg, denne usikkerheten kommer alltid til og finnes fordi jeg har vært i ett helvete av ett liv og plutselig har det trygt og godt.❤️
Jeg har funnet alle svarene jeg trenger for og føle meg som ett helt menneske igjen, alle disse brikkene har falt på plass og når jeg startet denne søken etter svar hadde jeg mistet mange mange år av livet mitt som stod blanke. Nå har jeg fått fylt disse svarte hullene og jeg har fortsatt kort fartstid som rusfri.
Min prosess har skjedd i en kjempefart!
men det hele startet med bevisstheten over den psykiske rusfriheten min. At jeg visste forskjellen mellom å være fysisk og psykisk rusfri, først da kunne jeg starte den store jobben med å komme meg hit jeg er i dag.
Det syke med det hele er at jeg har delt hele prosessen her, jeg kan faktisk gå tilbake i innleggene mine og se hvor jeg var og hvor jeg er i dag og det eneste jeg tenker på er hvor synd jeg syns i den forvirra jenta som satt og delte sjela si med “hele verden”, den jenta som var redd for alt og som virkelig faktisk ikke hadde noen som helst slags tjangse her i verden foruten en vilje av stål og en oppriktig tro på at man faktisk kan klare alt man vil her i verden.
Jeg skulle redde hele verden med historien min, nå er det nok for meg å hjelpe alle dem jeg møter på min vei og som ønsker hjelpen min.
Det er mitt kall her i livet, å bruke alle disse opplevelsene som kunne ha ødelagt meg men som bare har gjort meg mer erfaren og kunnskapsrik.❤️
Ett lite spørsmål satte i gang en tankeprosess og jeg må innrømme at jeg fikk meg en liten aha-opplevelse når jeg oppdaget at jeg var i prosessen akkurat der jeg drømte om å være! jeg er akkurat på riktig plass i livet, jeg har alt jeg trenger og det finnes ikke en eneste ting jeg ønsker å forandre.
Nå kunne det ikke falt meg inn og miste alt dette for en dråpe med alkohol..
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
