– Jeg skimter hjemmet langt der fremme <3

Annonseinnlegg

Denne gangen har jeg sett frem til å komme hjem allerede fra da vi dro i går. Jeg vet ikke om det er formen min, eller om det er savnet etter bilen som er størst. Men etter att vi hadde gjort det vi skulle i går så lengtet jeg egentlig bare hjem, selvom vi har hatt det kjempekoselig! Dagen har vært lang nok i Førde selvom jeg slapp unna lenge før beregnet, og jeg er klar for å komme over bruen og hjem til det fine og ryddige hjemmet mitt. Der jeg trivest og hører hjemme <3

Jeg ble litt sliten denne gangen av kuren, og jeg sovnet på min kjære her i bilen. Og jeg tror jeg siklet på buksen hans 😛 neida, var tårer som renner konstant ;). Vi er strax på Eid, og jeg har fått meg en kaffe på ferjen her for å våkne så jeg er klar for hjemkomsten. Så jeg kan ikke klage over denne turen her når den har vært så behagelig att jeg har sovet hele veien. Heldigvis ingen andre bivirkninger, bare litt trøttere enn normalt, men det gjør overhode ingenting så våken så jeg har vært den siste tiden.
Jeg sa også til dem på kreftavdelingen, att jeg skal komme dit når jeg trenger å slappe av å jobbe skikkelig i fred, for jeg har fått gjort masse i dag uten å stresse over det. Har egentlig bare kosa meg og organisert fremover 🙂

Har så lyst å lærekjøre masse i helgen, så jeg håper den gode tanta mi er klar for våres hjemkomst. Jeg savner henne når det har gått noen dager imellom, så er blitt vant med å ha henne i livet mitt igjen. Hun er min terapeut og jeg tømmer meg til henne, og lærekjører som er veldig flink men som jeg blir forbannet på av og til, også løser vi det. 🙂 det er når jeg blir irritert jeg faktisk lærer mest og blir mest konsentrert, men det hadde vært travelt om jeg skulle blitt det hele tiden. Alt løser seg med god kommunikasjon og det er vi begge klar over. Jeg har blitt veldig god og flink og masse på grunn av hennes læringsteknikker. Selv ordfeilene mine har komt seg, selvom jeg visste godt forskjellen på skiltene kom ordene feil ut 🙂 nå er det de større bildet som skal læres, og det må inn. Men jeg vet ikke når jeg får tatt denne berømte lappen nå når alt stenges ned og samfunnet våres går i dvale.
Eneste jeg er bekymret over er dem som er i faresonen som eldre og kronisk syke. Det dem er redd for egentlig er att mange skal bli syke på en gang, så helsepersonellet bryter ned, og dem er ikke redd for att unge friske mennesker skal begynne å dø rundt oss. Dem som er sterke og friske dør ikke av dette, det er dem som er syke ifra før, som ved en vanlig influensa som også ville ført til død. Alt er jo panikk rundt oss, og jeg tenker det er veldig trist att det skal være slik. Personer som er psykisk svakere blir svakere, og folk med angst får den bare forværret. Jeg er mer bekymret for dem som sitter aleine der ute nå og ikke har noen å snakke med.
Barna våres blir hold hjemme fra skolene, og kjeder seg ihjel. Mennene våres får ikke gått på jobb, så hva vi skal gjøre med desse hjemme? Haha. Ja nei her må vi tilpasse oss situasjonen, og gjøre det beste utav det. Håper det roer seg kjapt ned, for jeg kjenner att jeg ikke klarer å ta dette hysteriet på alvor. Så får dere bare arrestere meg om jeg er syk i morgen og må på sykehuset nok en gang. Når tilogmed legene tar dette med knusende med ro, så stoler jeg på dem som jeg alltid gjør nå.