Med gårsdagen friskt i minnet går jeg imot denne onsdagen med ett stort smil om munnen! jeg prøver og ta dere med inni tankeprosessen og i går var forspillet til resten av uka, når jeg gjør slike store nervepirrende ting så prøver jeg og ha ting som venter meg etterpå som jeg gleder meg til. I går fikk vi vask på badet så på hjemturen gledet jeg meg til å komme hjem og se, vi har ventet lenge på dette og nå gleder jeg meg til å fullføre dette rommet som har stått som ett prosjekt lenge.
Ikke bare hadde jeg badet denne gangen og se fremover mot, men på lørdag skal jeg besøke barna mine igjen og nå lar jeg sommerfuglene bare slå seg løs i magen. Jeg prøver og holde dem på avstand til alle plikter er gjort, fordi jeg faktisk ikke klarer å gjøre noe konstruktivt når jeg først har sluppet dem løs. Det er som gulroten i enden og jeg teller ned både dager og timer til disse samværene.
Å være mor på avstand under korona er vanskelig, man må finne andre måter og vise kjærlighet på og vi har ikke lov og bryte 1-metersregelen. Denne regelen kunne like godt vært 5-meter noen ganger, fordi det føles slik ut når vi ikke får startet samværene og avsluttet dem med en stor klem. Det er kunstig og rart og ikke få lov og nærme meg barna som jeg alltid har gjort i alle disse årene, og det gjør noe med samværene. Jeg krysser alt jeg har for at denne pandemien snart kan legges i fortiden og at vi kan gå videre med livene våres, fordi jeg savner og klemme barna mine.
Det er tross alt dem som betyr noe i den store sammenhengen, og jeg føler meg så heldig som får ha ett så nært forhold til mine på tross av at dem ikke har bodd med meg siden 2008. Når vi er sammen blir det aldri kleint eller rart og det hele går så naturlig, vi har ett bånd som aldri kan brytes og det føles godt.
Jeg er så stolt over alt dem gjør, sier og mener! jeg vet ikke om jeg hadde hatt motet deres om jeg ble revet opp med roten i så tidlig alder, på en annen side så er jeg glad dem fikk tjangsen jeg aldri selv fikk. Familie er tross alt det viktigste, så skal jeg jobbe for og skape meg ett liv slik at dem har noe og være stolte over, for første gang. 
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Når det gjelder klem til barna kan du lese denne teksten fra Janne Nordvang’s blogg:
«Det var da en elev, en jeg er så veldig glad i trengte en klem. Men så er det fremdeles sånn da, at denne flaggermuspandemien fremdeles hindrer oss i å klemme akkurat de vi vil til enhver tid, så da måtte det en kreativ løsning til. Løsningen ble digert kvinnfolk iført søppelsekk og engangshansker, klemmende på en ungdom utenfor matterommet i A-blokka. Skulle hatt bilde, men det var liksom viktigere å rekke den klemmen før timen startet enn det var å huske på en selfie. Uansett, et av ukas aller fineste øyeblikk. Eleven og jeg kaller det rengjøringsterapi. Advarsel til de som eventuelt tenker å prøve det samme….Du rekker omtrent to middels lange klemmer før du går tom for oksygen inne i den søplesekken»
Så, ta med søppelsekk og klem i vei❤️
ååååh… den var så fin <3
Beundrer deg for å ha stablet livet ditt på beina slik du har klart, og for at du deler også dette ufattelig såre og vonde med oss. Jeg er selv farmor til to i fosterhjem, og det kan ikke beskrives med ord hvor stort savnet er. Den eldste får jeg heldigvis treffe av og til på samvær med faren – vanvittig gode timer….. Du er så tøff, sårbar og sterk på samme tid. Stå på, den veien du har startet på nå, klarer du 💞 Klem fra ei farmor i Harstad
Så koselig at du la igjen ett spor etter deg 🌹 å være besteforeldre oppi det hele må være veldig vondt men godt at også du får møte dem ❤️ Alt godt ønskes deg