Jeg satt aleine på bursdagen min fordi jeg behandlet alle som dritt

Hver eneste dag nå i 318 dager har jeg tatt ett valg! Ett valg om å være edru og rusfri. Jeg har valgt dette hver eneste dag, fordi det er mitt eneste alternativ.

Om jeg en dag velger og ta meg en øl, betyr dette døden for meg, og jeg selv hadde ikke valgt å leve videre med denne skuffelsen over meg selv, denne gangen. Denne gangen er det anderledes, det koster meg ingenting, det gjør ikke vondt, og jeg er ikke i tvil, denne gangen ligger det i sjelen min, dette valget om rusfriheten. Jeg kjenner det bare på meg, det er så anderledes. 

Det er langt ifra første gangen jeg «slutter» å ruse meg, og i fjor klarte jeg å kutte alkoholen i hele 2 mnd! Jeg var skikkelig på hugget, presset meg selv hver eneste dag, og bet i meg ett vanvittig sug, fordi jeg ikke ønsket å drikke og ødelegge forholdet mitt. Jeg visste at jeg ikke kunne være sammen med min kjære om jeg fortsatte, men jeg levde med ett intenst sug inni meg konstant, som aldri lot meg være, det pushet meg litt etter litt utfor kanten, og til slutt laget jeg meg en dårlig ynskyldning for å ta meg den største festen noensinne. Jeg bortforklarte det, men døde innvendig den gangen, og det var derfor det gikk så fort nedover for meg, jeg drakk jo bare ifra september til desember, men jeg drakk på en enda hardere måte enn før, og jeg innser nå at jeg straffet meg selv fordi jeg sprakk. 

13.desember i fjor satt jeg aleine på bursdagen min, jeg hadde drukket meg stygg og ingen ville ha noe med meg å gjøre, ikke en gang min kjære orket å være her, og jeg husker ennå bitterheten og hatet jeg følte til hele verden. Egentlig hatet jeg meg selv fordi jeg hadde mislykkes, og sviktet meg selv, og lot det gå utover alle andre, som alltid. Jeg husker hva rusen førte til den gangen, hvor skadet jeg ble, og hvor sint jeg ble på alle rundt meg, jeg husker at jeg og min kjære kunne sitte her i flere dager uten å utveksle ett eneste ord, og vi forpestet forholdet våres til de grader at vi ikke orket mer. Ingen av oss hadde det noe bra, og jeg har vel aldri drukket så hardt og ille som jeg gjor i desse 2 mnd. Heldigvis falt jeg ned, heldigvis ble jeg liggende hele jula og nyttårshelgen, heldigvis ble jeg edru, og heldigvis holdt min kjære ut med meg! 

Om natten kommer alle disse tankene, disse tankene om råheten i misbruket mitt, hvor langt jeg faktisk var villig til å gå for rusen, og at jeg ga mitt alt, for ingenting. Jeg innser hvor sviktet jeg føler meg av rusen, fordi den klarte å lure meg i så mange år, den tok ifra meg alt jeg hadde, og på tross av dette var jeg dødelig forelsket i den. Jeg våknet og åpnet meg en boks, og drakk helt til jeg sovnet igjen, for så og våkne opp og ikke huske noenting, jeg drakk bort alt av tanker, om jeg var heldig, og denne evige sirkelen av elendighet og selvhat unner jeg ingen. I en hel uke lå jeg her i sengen og drakk! Helt uten mål og mening låg jeg her og drakk øl og såg tv. Hvor latterlig er det mulig å bli? 

Utad virket jeg sikkert ut som ei jente som overhode ikke brydde seg om noenting, men problemet var jo at jeg brydde meg for mye. Den sosiale angsten min ble bare værre og værre, og jeg var så syk på slutten at jeg ikke klarte å gå opp trappen her uten å måtte sette meg ned og ta pauser, lite visste jeg at blodet kjempet imot seg selv, og jeg faktisk var dødssyk, alikevel unngikk jeg legetimer, fordi jeg var for opptatt av å ruse meg. Det er så mange ting som kunne vært unngått, så mange ting jeg skulle gjort anderledes, men det eneste jeg kan gjøre nå er å si sorry for alt, og bruke resten av livet til å vise at jeg er bedre, jeg er sterkere og jeg er faktisk viktig.

Om natten kommer alle disse mørke tankene frem, jeg føler dem bedre når det er mørkt ute, jeg kan sette meg inni alle disse følelsene av å mislykkes, være ensom og føle på kaos, det var livet mitt, denne konstante vonangeren, som du kjenner i magen, den gnager deg fullstendig opp, og spiser opp sjelen din, jeg kan ennå føle på hvor jævlig langt nede jeg var. Men nå har jeg seiret over min største motstander, dårlige dager er bare smårusk iforhold til dagene mine før, problemer i hverdagen nå omhandler organisering av aktiviteter jeg ønsker å være med på, isteden for å klare å komme seg igjennom dagen uten å dø. Fremtiden ligger foran oss, denne fremtiden som jeg aldri trodde jeg hadde, jeg var helt sikker på at jeg ikke en gang ville bli 30år, alle traumene skal jeg klare å komme meg igjennom, nå når jeg slipper dette kaoset rundt meg som rusen ga. En dag skal jeg stå sterkere frem, med hodet hevet, fordi jeg har vunnet kampen veldig få klarer! Vi er vinnere, og vi finner styrken i oss selv.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg