Det er heeeelt sykt at en blogg om rusen og livet mitt har lagt på topplistene nå siden januar i år! 11 mnd på topplisten over hele Norge, og det ser ut som jeg stabilt ligger der hele veien. Det er enkelt og komme seg på denne listen en dag eller en uke, men å holde seg der over så lang tid betyr en del for meg.
Jeg kunne laget klickbaits med sjokkerende overskrifter og null innhold, og hadde nok sikkert klart å holdt meg på listen en stund, men at jeg klarer å fortelle dere om dette livet og holde på leserene mine ligger det mye stolthet i! Lesertall og lister betyr en del! Det ville være dumt og sitte her og si at jeg ikke bryr meg om lesertallene, når man legger jobb nedi noe og sjelen sin så er det morro at folk liker det jeg lager her inne.
Bloggen startet ved ren tilfeldighet da jeg følte for å dele om hvordan jeg klarte å knekke ryggen i desember i fjor, og det har bare fortsatt etter at jeg skjønte at jeg klarte å legge ifra meg byrdene idet jeg hadde delt dem med dere. Det har vært en velsignelse i livet mitt og klare å åpne opp om tingene som har preget livet, men også ta dere med på alt det spennende som skjer. Jeg får muligheter jeg aldri hadde fått med rusen, og jeg er ett tydelig bevis på at alt er mulig. Målet mitt er å spre budskapet, slik at andre skal finne veien utav rusen og inni livet.
Det er første desember i dag og vi går inni en mnd som har vært alt annet en hygge for meg igjennom årenes løp. Det er vanskelig å atter igjen feire jul uten barna mine, for det er det julen handler om. Julen har alltid handlet om å ruse bort denne førjulstiden og senest i fjor prøvde jeg for alvor og drikke meg ihjel. Jeg hadde drukket ifra september til desember, hver eneste dag og enorme mengder for å døyve meg bort, vi hadde nesten ødelagt hele forholdet oss imellom og snakket omtrent ikke med hverandre lenger, huset såg ut som ett bombet horehus, men det hadde ingenting å si fordi vi aldri var her.
Jeg gikk for alvor inn for å gå i kjelleren, jeg såg den komme men klarte ikke å komme meg noen steder, jeg tenkte mange mange ganger at det var best om jeg bare fikk dø, jeg hadde ødelagt livet mitt atter en gang og hadde mislykkes forsøket på å slutte og drikke. Når man mislykkes ett realt forsøk, så gir man opp! Man drikker som aldri før med en nagende følelse i magen som er der konstant og tankekjøret om hvor lite verdt man er suser rundt hele døgnet, når man mislykkes så føler man seg skikkelig mislykket, fordi jeg i fjor faktisk prøvde, men fikk det ikke til.
Jeg var så langt nede at samtlige verdier på blodprøvene mine var røde på papiret, alt i kroppen var helt nedkjørt, og jeg låg der i sykesengen med knekt rygg og en blodsykdom som hindret legene i å operere meg fordi dem oppriktig var redd for at jeg ville blø ihjel under operasjon. Jeg forstod ingenting da, da alle sjekket meg hele tiden og lot meg aldri være i fred, dem sjekket faktisk om jeg var i live. Jeg ble liggende 3 dager etter at jeg ble sendt med ambulanse til Haukeland ifra Eid, med knekt rygg i en ambulanse og en lege ved siden av meg som pumpet morfin i blodet mitt, etter en helvetestur ble jeg liggende i 3 dager i ett smertehelvete på Haukeland fordi dem ikke turde å operere meg. Det er mine værste 3 døgn noensinne. Min kjære ble sittende ved siden av meg i en stol lyttende til skrikene mine.
Han viste meg den gangen hva han er laget av, og hvor mye han bryr seg om meg, og jeg FATTER ikke at jeg var i ferd med å ødelegge det viktigste jeg har i livet mitt for rusen. Jeg FATTER ikke hvordan jeg kunne la det gå så langt at kroppen min var helt utkjørt fordi JEG rusa meg. Jeg FATTER ikke hvordan jeg kunne la rusen overta hele livet mitt på denne måten, uten at jeg såg det selv og tok tak. Det måtte noe stort til for å åpne øynene mine, og jeg er sjeleglad for at jeg falt ned den kvelden, det var dette eller døden for meg, og jeg ble reddet den dagen.
Grunnen til at jeg sluttet å ruse meg vil jeg aldri glemme, den dagen og perioden før dette skjedde skal jeg gjemme i hjertet mitt, denne følelsen av å være så langt nede vil jeg alltid ta med meg for å forstå andre som fortsatt sliter. Jeg vet hvordan det er, jeg dømmer aldri og jeg kan være en ressurs. Jeg vet så godt hvor skoen trykker og jeg har selv kjent på denne følelsen og ønsket om å dø, jeg vet hvor mørkt det kan være når det er mørkt, for jeg har sett det selv. Man er uten håp, fullstendig ute og kjøre, men man har ikke kreftene selv til å gjøre noe med det. Man vet det er feil, men gjør det alikevel, og noen ganger trenger man bare en som lytter og som forstår. <3 
Når jeg klarer det her, så klarer alle det!
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
