jeg føler meg treig og seig i både kroppen og i hodet, alt går i sirup og jeg fungerer ikke som normalt. Jeg får gjort det mest nødvendige, og alt annet må bare vente, for mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Jeg har vært hos psykolog, og også han mener at det ikke ligger noen alvorlig diagnose i bakgrunnen og lurer, ruskuratoren min igjennom mange år mente det samme, at bare jeg kuttet rusen så ville jeg bli frisk. På mange måter er det betryggende men lite oppklarende, og jeg kunne ønske jeg hadde noe håndfast og forholde meg til, for slik som med traumene er det ubehagelig at det plutselig kan komme kastet på meg og ødelegge alt jeg har bygd opp over så lang tid. Når den psykiske helsen ikke er på topp, og man alltid føler at man mangler noe, så kan man ikke kjenne på ekte lykke heller.
Psykologen min mener at disse traumene mine er reell frykt, som er normalt med oss mennesker, at anfallene jeg opplever er vanlige reaksjoner etter voldelige forhold. Det vil si at det hele startet med traume, og etterhvert som jeg blir utsatt for dette så blir reaksjonene mindre og lettere og håndtere, og noe jeg etterhvert kan leve med. Å få det innenfor tåleransevinduet mitt blir utfordringen, det vil si at jeg kommer til ett punkt der jeg ikke mister helt fatningen og går helt inni anfallet når jeg blir utsatt for dette, at jeg klarer å forholde meg rolig og klarer å leve videre etter disse hendelsene fort nok, til at det ikke påvirker livet mitt i den grad det gjør i dag. Det er komplisert ubehagelig og vondt og føle seg svak, men jeg har fordelen i at jeg vet hva som trigger det, og jeg vil tørre å påstå at jeg har rett til å føle det slik. 
Jeg spøkte med psykologen i dag da han mente at jeg bare hadde en diagnose rundt rus, og at denne diagnosen blir slettet 1år etter ruskutt, jeg sa jeg ønsket meg en kul diagnose, ikke en diagnose om ødelagt barndom eller traumer, bare en diagnose som høres kult ut, det hele var bare en spøk mellom meg og psykologen min. Hehe.
Videre i dag er planen som alltid og ha gruppe, som alltid på onsdager, og jeg kjenner at jeg behøver den en gang i uka. Det er noe som mangler uten den, og akkurat nå klarer jeg ikke helt å forestille meg livet uten, selvom den er ganske så fersk og ny denne gruppa våres. Aldri hadde jeg trodd at livet ville ta en slik vending, og da er det viktig for meg å ha mennesker rundt meg som vet hva dem snakker om og som kan relatere seg til det jeg går igjennom. Ingen andre kan forstå på kaoset jeg ofte føler på bedre en disse som faktisk har kjent på dette selv, og jeg får mye mer utav å dele til mennesker jeg vet, vet 🙂
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
