Det er mange grunner til at akkurat jeg har klart det, og jeg tror skjebnen ønsket dette for meg, jeg tror jeg drives av en indre kraft, både i tanker og ved tilfeldigheter. Hele livet har jeg opplevd tilfeldigheter som har hjulpet meg videre, og som har dytta meg i riktig retning. Og nå ønsker jeg å dele en historie med dere!
Det var Søndags kveld for mange år siden, og kjæresten min og mitt alt hadde gjort det slutt med meg. Jeg hadde akkurat mistet barna mine til barnevernet, og verden hadde fullstendig falt i grus. Jeg ante ingen håp, og jeg var fullstendig aleine i denne verden her. Jeg vet ikke om jeg virkelig ønsket å ta livet mitt den kvelden, eller om jeg bare var fortvilet og maktesløs oppi det hele og behøvde noen.
Jeg tok meg en tur over broen som er her i byen våres, og den er veldig høy. Tankene var at jeg skulle avslutte livet denne kvelden, men jeg ble bare gående i striregnet. Tankene kjørte i full fart igjennom hodet, og jeg husker ennå denne hysteriske sorgen jeg gikk og bar på, alt var ødelagt, og det var min feil.
Jeg husker jeg banket på med noen jeg kjente, jeg hørte det var full fest inne, og jeg husker også at dem snakket inne og visste hvem det var som banket på, så dem lukket ikke opp. Det var på en måte dråpen som fikk begeret til å renne over, og jeg ønsket oppriktig å ta livet av meg selv, og bare forsvinne.
Da jeg hadde gått over broen gikk jeg ned i gate 1 og fortsatte ferden videre inn i gata. Utenfor ett pizzarestaurant som var her før stod en eldre mann og stirret på meg. Jeg måtte ha sett gærn ut der jeg gikk ute i flere timer i striregnet. Det var som han såg meg, på ekte.
Når jeg kom nærmere han begynte han å snakke til meg, og spurte om jeg ville være med han inn og få meg en øl, han sa han kunne se at jeg behøvde det. Mannen snakket engelsk og jeg følte jeg var trygg. Jeg med min angst for mennesker, ble trygg på denne mannen.
Vi ble sittende på dette pizzarestaurant hele kvelden, og han spanderte drikke og en veldig god samtale på meg. Vi snakket om livet, og jeg fortalte. Han var oppriktig intressert i meg som menneske, han sa ting som traff meg, og han ga meg ett så stort inntrykk at det ennå sitter i meg, 13år senere.
På slutten av kvelden ga mannen meg en seddel fra ett annet land, han sa at jeg skulle få denne pengen, om jeg lovde å gå i banken dagen etter og cashe den ut. Jeg måtte love å bruke pengene på meg selv, og tenke på han når jeg brukte dem. Det hadde ingenting å si om jeg brukte pengene på stoff eller alkohol, så lenge jeg brukte det på det jeg hadde behov for dagen etter.
Jeg hadde ikke lyst å ta imot pengene til mannen, jeg kjente jo han ikke, og vi hadde en stor diskusjon over dette.
Dagen etter gikk jeg som avtalt i banken, og trodde jeg kom til å få 20kr utav denne seddelen, men dama i kassa ga meg 800kr.
Aldri før hadde jeg sett denne mannen her, og aldri siden heller. Og jeg er overbevist om at denne mannen var en engel for meg. Jeg var på vei til å ta livet mitt, men han fikk meg over på andre tanker, han ga meg denne seddelen for at jeg skulle holde ut til dagen etter. Vi gjor en avtale om at jeg skulle stå opp tidlig og gå i banken for å veksle denne pengen, selvom jeg trodde det bare var småpenger. Jeg holdt avtalen, og overlevde til dagen etter, jeg tok ikke livet mitt denne kvelden, selvom jeg var veldig nær.
Jeg vet noen kommer til å tro jeg har mistet helt fatningen, at jeg rett og slett har blitt gal, men jeg er overbevist om at denne tilfeldigheten her, ikke bare er en tilfeldighet. På stedet jeg bor på er det ikke mennesker jeg ikke kjenner, iallefall ikke for 13år siden, og jeg har aldri sett han siden. At jeg stolte på han direkte, viser også at han var der for en grunn. Jeg behøvde han akkurat den kvelden, og ellers var gaten helt fullstendig tom for mennesker, det var bare meg og han.
