Annonselinket innlegg
Hver eneste dag, i hvert eneste møte med andre mennesker så gir jeg 100%, jeg er energisk og engasjert i absolutt alle ord som kommer utav munnen min, og jeg sier mye veldig fort for tiden. Medisinene mine gjør meg til ett overmenneske, ett godt overmenneske føler jeg. Aldri før har folk ledd så mye av meg. Jeg er som en kanin på speed, og jeg merker jeg går ekstremt fort. Min mor klarer ikke følge med, og får sjokk når jeg er på ett heilt annet sted enn for 1 min siden. Jeg gir henne hodepine flere ganger i uka, men som alltid blir jeg overøst med kompliment og kjærleik av henne. Pappa og jeg har ett magisk forhold! Han er FRISK! Det er ikke noe mer kreft inni magen hans, det er over nå, og vi kan nyte dette året her, etter å ha hatt den store krefttrusselen over oss siden september 2018. Vi levde på nåler i så lang tid, før vi fikk begynne å slappe av igjen. Han var så syk att han er glad jeg har skrevet mye til han da vi stod oppe i det, for han husker ingenting. Jeg er glad han nå har masse notater, så han blir oppdatert og forstår hvor syk han faktisk har vært. Vi har morgenmøte på kjøkkenet deres hver morgen før jeg vekker min kjære, dette er tradisjon. Vi må jo ha bloggmøte, med updates på lesere og hva dagen vil bringe. Vi diskuterer flittig hvor godt det er å ikke være fyllesjuk lenger, og være klar i toppen. Han er mektig stolt over at det står en strøken Rav 4 nedenfor, og vi vurderte muligheten for att Raveren min kansje slår Magne Sætren sin bil nå 😉 så her er det nabokonkurranse, uten at han vet det. Men det er en god konkurranse dette, for vi har aldri hatt en bil å brife med på huset. Her en kveld måtte pappa ha noen tabletter, og jeg vurderte for meg selv om jeg orket å gå helt på rema for å skaffe han dem, i regnet som var. Først etter mange minutter oppdaget jeg at jeg har jo kjøpt bil, og kan kjøre.. Jeg er født og oppvokst med krittblondt hår og ville krøller, så jeg finner alltid en ynskyldning. Forholdet våres er så godt.
Jeg bruker hver eneste mulighet jeg har til å klemme dem rundt meg, kansje ikke så lurt da immunforsvaret mitt er langt nede, men jeg ønsker å vise alle disse menneskene nå hvor mye jeg setter pris på dem! Jeg har aldri sagt eller vist noen noe, jeg har ikke brydd meg om det og ikke sett på dette som viktig. Jeg har vært lukket. Nå er jeg kansje hyper og veldig manisk. Men jeg håper ikke att akkurat denne bivirkningen forsvinner helt når medisinene kuttes ut. Jeg håper at jeg har den samme kjærligheten og intensiteten på å vise den. Jeg er en morsom person på disse pillene. Det er som tix, jeg spruter ut med akkurat det jeg tenker, og det bare renner ut. Jeg har forresten fått høre att det ikke er noe tullprat i det som kommer, det er bare saklige ting og interessange ting som folk rundt meg ikke har hørt før fra meg. Jeg er så opptatt av å få alt ut, og det kommer ut igjennom bloggen også. Jeg har aldri vært så åpen og ærlig før.
Jeg har prøvd min metode hele mitt liv, og en ser hvor mye det har virket, nå prøver jeg en ny, og kansje denne vil funke for meg?…..
Det er viktig å gå videre fra ting. Og jeg hadde en samtale med min tante i dag. Jeg har lærekjørt i 8 timer i dag, så vi hadde god tid til en god prat. Jeg tømte meg for henne for div ting om har skjedd. Hun ville vite hvorfor jeg hadde ett så stort behov for å få ting ut, og hvorfor jeg har gått og gnagd på dette hele livet.
Grunnen er at om jeg blogger om noe som har gnagd, eller om jeg snakker åpent om en traume eller noe som har gnagd, så er jeg ferdig med den saken etter jeg har tømt meg, da kan jeg gå videre, og da kan jeg være sikker, på att denne lille bagatellen som skjedde for mange år siden, aldri mer hjemsøker meg … om 3år 6år eller noen gang. Når jeg har tømt meg, har jeg kansje ikke tilgitt personene, men JEG har gått videre og kommer aldri mer til å tenke på dem eller hva som ble gjort. Dette er min strategi, få ut alt grums, lære av mine feil, si ynskyld og prøve å få tilliten tilbake. Dette kommer til å ta tid, 18. Des er ikke lenge siden, jeg har ikke vært edru lenge nok til å få full tillit med folk. Dette kommer til å ta år, men jeg er lykkelig i livet mitt, har fullt opp, så får jeg vise med handling og ikke ord at jeg fortjener en tjangse til. Jeg fortjener tilliten deres, fordi jeg er omvendt, jeg har sett lyset i tunnelen, og jeg har for første gang håp i livet mitt.
Jeg har ALLE forutsetninger til å bygge meg opp det normale liv, med rutiner, trygghet, stabilitet og kjærlighet. Jeg kunne bare ønske att det skjedde mange år før, og at jeg kunne tatt tilbake alt dumt jeg har gjort, men jeg kan ikke, jeg beklager.
Jeg har vært en idiot, men jeg ønsker å rette opp dem feil jeg kan gjøre, og jeg ber om en tjangse til. Jeg vil vise meg, jeg vil være ett godt menneske og jeg vil ha det bra nå.
Jeg er 32 år gammel og jeg har funnet sjelefred. Jeg har ikke tenkt på alkohol siden 18.des, med hånden på hjertet. Det er plankekjøring, men den dagen kommer der det butter imot, jeg har kansje ikke så mye å gjøre, kjeder meg, eller får stygge meldinger, krangler med sebben min. Da vil jeg trenge dere som har kommet tilbake til livet mitt på magisk vis, og da skal jeg bruke dere. Jeg kommer til å rekke ut hånden og si jeg sliter, for det har jeg lært meg nå. Jeg sier ifra. Jeg er sliten nå, nå trenger jeg bare att du er her for meg, nå trenger jeg en klem. Jeg har åpnet meg for dere, og jeg ønsker att dere skal være mine støttepersoner, så jeg kan leve ett rusfritt og ærlig liv, lage meg ett bra navn og kunne etterlate en god arv til mine barn, noe om aldri har vært aktuelt før.
Jeg vil bygge dette hjemmet for foreldrene mine og meg selv, men det er barna som ender opp med det, og da skal det ikke være gjeld på det, og jeg vil bruke mine midler på å hjelpe andre rusmisbrukere til å finne dette lyset jeg har.
Bare å se solen kan gi meg rus nå, sitte ved kjøkkenbordet mitt på en vindfull dag, spise mat og kjenne skikkelig smaken på den, stå opp og være opplagt, føle på utholdenhet, friskhet, raskhet, mestring i bilkjøring, mestring i sosialt samvær for en med sosial angst for meg, det er så mye jeg ser frem til. Jeg har så mye å leve for!
I helgen skal jeg kjøre å møte barna mine <3 i min egen bil, med min mamma og bestemoren deres og min kjære forlovede. For første gang på 11år skal vi møtes på en annen plass enn i deres hjem, på deres primisser (det er VELDIG hyggelig der) men jeg er bare på besøk der 🙂 og vi skal finne på noe annet som dem ønsker å gjøre sammen med oss! Det er en så stor motivasjon, att jeg slipper å sette meg på båten som gjør meg sjukelig trøtt resten av dagen, og blir slapp på samværene. Denne gangen kommer jeg frisk og opplagt og kan nyte kjærligheten og gleden ilag med barna (store) mine <3
Bilde av arret jeg har på ryggen. Jeg tenker egentlig ikke over det, så lenge ingen tar meg på ryggen. Da skvetter jeg til og spenner alle muskler. Rett før jeg slo til sebben i gårkveld :P. Jeg klarer ennå ikke gå ut i gata uten å sette meg ned mange ganger, så går i taxi til lengre turer. Jeg blir sliten fort, men det gjør ikke vondt! Dem har gjort en god jobb med disse to platene og 9 skruene jeg har inni. Arret er ikke pent, men det kommer vell seg, og det er ikke ofte jeg er så lang i halsen att jeg ser min egen rygg heller. Litt arr må en ha etter så mange år med rus 🙂 ikke kan jeg bruke dette som partytriks heller!
C4 fra gymgrossisten som forbedrer treningen din! Anbefales
