Jeg hatet meg selv for alt

Annonse

Jeg har snudd opp ned denne hjernen min nå siden Desember og har kommet frem til mye, og lært meg selv EKSTREMT å kjenne. Jeg har aldri hatt troen på meg selv fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg som har dratt meg ned, i alle sammenhenger, både med munnbruk og oppførsel. Jeg har alltid vært den sterke som bare tar og tar, men sannheten er jo att du ikke er så sterk, for du tar jo til deg alt som skjer av slike ting, bare att det ikke vises med en gang, eller føles med en gang. Når man aldri tar igjen, bare mottar dritt over så lang tid, så begynner man å tro på det som blir sagt, og føler seg verdiløs som menneske, ikke kan man greie noe og man blir utrygg og føler seg lite elsket. Jeg har alltid hatt ett stort hat mot meg selv, på grunn av tingene jeg har påført andre som jeg er glad i. Jeg har aldri hatt tillit til noen, ikke en gang mine egne foreldre. Jeg har aldri stolt på meg selv heller, så hvorfor skulle jeg stole på noen andre?
Jeg sitter egentlig her med en tanke om att det ikke er så rart att rusen ble min utvei, og har vært min bestevenn i alle disse årene. Jeg husker jo godt att jeg hadde fantasivenner jeg helt til jeg begynte på ungdomsskolen og det ikke lenger var så kult. Jeg hadde en fantasivenner i mine tanker fra før jeg startet i barneskolen, og helt til jeg begynte på ungdomskolen, kanskje rusen har blitt min voksne typ fantasivenn. Jeg har alltid hatt en ensomhet inni meg, selvom det har vært masse mennesker i ett rom har jeg alltid vært inni meg selv aleine, utrygg og stemmeløse. Jeg gråt aldri før jeg, det kunne gå flere år mellom hver gang, jeg var ikke i kontakt med mine følelser, og jeg snakket aldri om noe uansett hvor tungt jeg hadde det. Jeg gikk og pinte meg selv igjennom ting som kunne blitt ordnet på sekundet bare jeg fant stemmen min, sa ifra og ba om hjelp. Jeg visste bare ikke bedre, fordi jeg alltid har vært slik.
Jeg trodde bare att jeg var fortapt, att jeg alltid kom til å falle tilbake til alkoholen, att jeg ikke hadde noen lys fremtid der fremme, og hadde gitt opp alt. Jeg hatet meg selv for alt jeg har gjort, hvor dum jeg har vært i fylla, hvor stygg jeg har vært i kjeften. For empatien for andre og min dårlige sanvittighet den kan faktisk ingen ta fra meg eller klage på. Jeg får dårlig sanvittighet for ingenting! Selv når jeg ikke har gjort noe galt. Om noen slo til meg rett i trynet, kunne jeg tilgi etter 10 min. Jeg var livredd for mitt eget selskap, for å være aleine eller bli forlatt, så jeg ble til det uendelige på tross av att mine følelser for menneskene aldri ville komme tilbake. Jeg pushet meg selv til det ytterste for å prestere, være flink og klare mine mål på tross de store problemene mine. Det er jo ikke rart att rusen min var tilbakevendende med tanke på det store presset jeg la på meg selv. Ingen kan leve som jeg gjor før, uten å knekke, og jeg er stolt over att jeg har klart å holdt meg såpass mye oppe som jeg har 🙂 jeg har ikke mistet meg selv oppi det der. Jeg har vært usikker på min plass i samfunnet, og hvem jeg er uten rusen, men nå har jeg lært meg selv å kjenne på ny, og jeg har hatt god tid til dette den siste tiden.
Jeg har lært å elske meg selv og respekterer mine egne grenser, før jeg tar hensyn til andre. Jeg setter meg selv først for første gang i mitt liv, og det føles godt! Jeg har alltid hatet meg selv, men hver dag finner jeg egenskaper med meg selv jeg liker, fremmer disse og bruker dem i møtet med andre mennesker i hverdagen. Jeg har ikke tid til å fokusere på den store rumpa eller den store magen som by the way bare er muskler inni. Jeg har ikke tid til å se meg i speilet og nesten spy av meg selv, jeg har ikke tid til å sulte meg selv for å Mette den spiseforstyrrelsen som alltid har vært der, for jeg skal trene meg opp bli sterk og mer modig! Da kan jeg ikke kontrollere kroppen min når jeg får det dårlig med maten. Jeg fokuserer på lærekjøringen min, som nesten er perfekt og det er helt sykt att jeg som har vært så redd for bilkjøring etter mange kræsjer, klarer å få så fort kontroll over bilen min. Det er mestring og jeg tar alt til meg!
Jeg har heller ikke tid til å bruke på fortiden min, gruble ihjel fortiden, fordi det har jeg gjort hele livet, og det har ikke ført meg noen vei!
Jeg fokuserer på dagen i dag, øyeblikket her jeg sitter og taster på dette tastaturet med en kaffe på bordet. Jeg fokuserer på det jeg skal gjøre i dag, og ikke den fullpakket uka som kommer nå! Jeg har en plan, bunnsolide rutiner og det føles som ett helt annet liv. Jeg er ikke lenger redd for å ta noen telefoner, snakke med mennesker for å få frem saken min, og telefonangsten er totalt borte. 🙂 postkasseangsten forsvant med gjelden min som jeg klarte å betale, så nå lever jeg ett liv uten både alkoholen og angsten. Det roer seg ned fremover, jeg føler en fred, men vi må få fikset kjeller og loft og starte på oppussingen før vi blir innlagt så jeg ikke stresser med det når jeg er inne og skal fokusere på helt andre ting. Jeg er stolt over det livet jeg har bygd meg selv, for jeg har jobbet for dette hardt og jeg fortjener alt jeg har og får. Jeg elsker meg selv, så take me or leave me!

Annonse fra gymgrossisten med c4! <3 https://c.mtpc.se/tags/link/2101515




C4 / CELLUCOR

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg