Det er lørdags morgen og jeg sitter i sofaen i kjent positur, kaffen står klar på bordet og jeg føler meg så priviligert som får lov og leve uten kaoset livet bestod av før. Nå har man en viss kontroll på det, selvom det gjør mer vondt og kjennes altfor ekte ut når det først skjer noe så er jeg klar i hodet til og både kontrollere det og faktisk gjøre noe med det.

Den siste tiden har mamma blitt hasteinnlagt på sykehus der vi faktisk ikke visste om hun ville overleve, min kjære har vært dårlig en periode og det har ført til kaos i tilværelsen og ikke ha krykka mi, pappa har hatt en periode med drikking som resulterte i at han nå ligger på sykehus med knekt kne og venter på operasjon, det er liksom ikke rart at det føles for mye akkurat nå men det er ingenting som har noe med min rusfrihet og gjøre, det er følelser og ingen har dødd av følelser før.

Å stå i disse følelsene når det eneste du har lært igjennom 18år er og flykte i rusen har vært den største utfordringen, jeg har måttet lære meg nye veier og teknikker og jeg skal love at det ikke er like enkelt som det høres ut, vi er vanedyr, vi har våres mønstre og innarbeida reaksjonsmønster, og bryte disse har vært ett helvete på jord men jeg sitter her og har snart vært rusfri i 1år og 5mnd.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den siste tiden har jeg også måttet stå i situasjoner der mennesker har kritisert bloggen fordi jeg skriver om min far, jeg har over en lengre periode mottat småstikk om at jeg deler for mye og at jeg utleverer andre. Det tar litt på motivasjonen når man er nede ifra før og jeg merker at gleden over og skrive blir borte. Vi har valgt og dele livet våres slik det er, alle i våres lille familie på 4 er helt inneforstått med hva denne bloggen betyr og hvor mange som leser historien våres.

Jeg føler ikke for og forklare meg, jeg har rett og slett alt på det tørre. Jeg har brukt hele livet til og forklare meg så hvorfor føler jeg dette behovet? 

Den eneste plattformen jeg bruker er Facebook, men også der kommer kritikken fordi jeg deler. Jeg har aldri blogget før og trodde at Facebook var en soleklar delingsplattform, og jeg kjenner at motivasjonen bare synker etterhvert som stikkene kommer. 

Jeg har gjort dette helt siden jeg valgte rusfriheten, det er dette jeg har gjort for og få ut alle følelsene og delt det som har skjedd i livet mitt, jeg kan nå gå tilbake og se utviklingen min og det er ganske så rått og kunne. Min motivasjon har alltid vært og hjelpe andre i samme situasjon, det VET jeg at jeg gjør med denne lille bloggen min. Kommentarer og stikk burde ikke komme imellom, men når man ligger nede så er man mer sårbar for kritikken.

Ønsker dere en fantastisk lørdag alle sammen! denne helgen skjer det spennende ting og store forberedelser til 17.mai! følg med om dere vil se planene mine bli satt ut i liv. Masse kjærlighet til dere.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share