Det er ett velkjent fenomen å fake orgasmer, men hos meg har jeg faket ganske mange følelser som interesse for det som blir sagt, faket glede, sorg og egenkontroll, jeg har prøvd å vise utad at jeg klarer meg godt, at det ikke finnes noen problemer her i verden og at folk ikke har trengt å bekymre seg for meg, jeg har faket i vennskap, forhold og i alt jeg har gjort for å skjule hvor ille det har stått til med meg, eller for å gi den andre personen det den ønsket eller jeg trodde den ville ha utav meg. Jeg har strukket meg langt for å dekke over for mine egne feil og mangler, og jeg fatter ikke hvorfor! Jeg har bare lært meg at ting ikke skal ut, at ingen skal vite eller har noe med å gjøre hvordan det egentlig står til med meg, og det sitter helt innerst i sjelen min, og er vanskelig å gi slipp på selv nå når jeg er så åpen med alle jeg møter. Jeg kjenner det er ubehagelig men jeg har funnet en balanse som justerer hva jeg ønsker å dele og noenting tar litt tid før jeg klarer å være åpen om, som barna mine feks. Det tok meg en stund før jeg klarte å være åpen om akkurat dette og den perioden da jeg mistet dem, men det kommer og jeg har vokst masse på desse månedene. Jeg finnes ikke fake lenger, jeg har det rett og slett ikke i meg å late som, så om jeg er forbannet en dag så merker du det eller om jeg er glad så ser du det, jeg pakker ikke ting inni sølvpapir men sier akkurat hva jeg mener om du ønsker meningen min om noe. Jeg forteller deg kansje ikke hva du ønsker å høre, men i det minste får du sannheten min, og det er opp til deg hvordan du vil respondere på den eller om du ønsker å motta den 🙂 jeg klarer bare ikke å lyge lenger, og jeg later ikke følelser men viser akkurat den jeg er, så får folk ta meg som dem vil.
Jeg blir også satt ut av hvor godt det er å være ærlig med mennesker som fortjener å høre den, til tider. Ingenting som blir sagt er ment stygt eller noe, og jeg er ikke ett menneske som er stygg med noen uten gode grunner, så det er deilig å gi mine ærlige tilbakemeldinger når folk ber om dem. Jeg føler jeg ikke lenger vurderer alt jeg sier, og lar være å si ting bare fordi jeg måtte tenke igjennom det for mange ganger først. For jeg har aldri følt jeg har noe viktig på hjertet, og tenkte jeg bare kunne holde kjeft i stedenfor å ytre meningen min om noe som helst. For meg har jeg selv vært uviktig og uverdig så lenge at jeg ble taus og innestengt i meg selv. Nå er det en befrielse og si at jeg sliter litt ekstra en dag, og faktisk får forståelse for det, og blir hørt, isteden for å gå aleine med alt hele tiden, og trykke meg selv ned med tankene selv. Det er godt! Jeg husker første gangen jeg fortalte hvordan jeg hadde det, og det var til min kjære etter en ekstremdag, og jeg sa at jeg behøvde han akkurat da, og jeg trengte bare en klem. Hele natten fikk ett annet utfall, og jeg sovnet mens han holdt rundt meg, og jeg våknet så mye lettere dagen etter. Jeg husker hva jeg tenkte da jeg våknet opp og skjønte hvilket steg jeg hadde tatt! Jeg hadde spurt om hjelp for første gang, jeg hadde sagt ifra når jeg slet for første gang i mitt lange liv, og jeg hadde fått sovet godt igjennom hele natten og våknet som ett annet menneske. Slike småting som andre kansje ikke en gang ofrer en tanke, betyr veldig mye for meg som vet hvordan det er å leve uten alle disse fantastiske tingene. For du vet jo faktisk ikke hva du har før du mister det, og for meg er det vanvittig å få lov å smake på følelser og egenskaper jeg aldri har hatt før! 
Å være i konstant læremodus har blitt en vane for meg, men jeg får enda kick når jeg ser ting kommer naturlig som overhode ikke har vært noe naturlig for meg. Jeg har iallefall fått ekstremt god tid til å lære meg selv å kjenne spesielt den siste tiden! Dette lover godt for fremtiden våres sammen og i samspill med alle andre også. Jeg klarer rett og slett ikke å fake noe som helst lenger, så what you see, is what you Get!
