Den siste tiden har vist meg en ting, jeg må gjøre forandringer for og skåne meg selv og for og verne om egen mentale helse. Først i dag har jeg for alvor innsett hvor viktig dette blir for meg i fremtiden, og samtalen med pappa er tatt allerede. Jeg kan ikke sprekke fordi han drikker, jeg kan ikke bli sittende her lammet av angst hver gang han tar seg en øl, jeg må plassere ansvaret der det bør ligge og det er hos han og ikke meg. 
I en samtale med min kjære om pappas drikking var det nesten som om ett lys gikk opp for meg der jeg virkelig innså at jeg ikke er ansvarlig for noe av dette, og faktisk ikke kan forandre han. Jeg er edru men kan ikke tvinge noen som helst til og gå samme veien. Jeg kan vise vei ved å gjøre det, men hvordan ville jeg reagert om ett edru menneske hadde prøvd og kontrollert min rus? 
Isteden for og prøve og forandre han og få fullstendig hetta hver gang han er på fest så må jeg faktisk forandre noe ved meg selv. Isteden for og fokusere på om han drikker eller ikke må jeg faktisk holde fokuset på livet jeg bygger opp rundt meg. Det er fryktelig trist om han faller i en bakke eller blir liggende ett sted, men det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre med det. Pappa er gammel nok til og ta sine valg og han vet veldig godt at ett liv med rusen blir ett kort liv. 
Dette føles som ett stort steg for meg, etter mange uker med å gå på nåler og få angsten oppi halsen hver gang jeg merker alkoholen i nærheten, det er ikke rettferdig at jeg skal ha det slik på grunn av noen andre, og jeg er klar for og gjøre endringer i mine reaksjoner når det skjer igjen. 
Etter at jeg startet og være fullstendig ærlig med pappa så er det ikke så ubehagelig og skrive om dette lenger, det virker som brodden er borte og det virker lettere for meg. Jeg sitter ikke lenger med denne klumpen i magen. Han vet akkurat hva jeg føler og tenker, det gjør noe med forholdet våres og det føles godt at han faktisk vet hvordan hans rus påvirker meg. 
I kveld har vi vært på Kråkenes og tatt bilder i stormen, vi måtte komme oss litt ut i dag også etter en helt fantastisk dag i heimen! det merkes at mamma er hjemme og at skuldrene er senket her, for vi har faktisk shinet hele kåken!
Hadde jeg visst at det ble så godt og være edru hadde jeg nok valgt dette for mange år siden 😉 men jeg hadde rett og slett ikke verktøyene før, og disse ønsker jeg og videreføre.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Well done❤
Ønsker dere en herlig påskeferie 🐤
Kjempegod påske til deg og dine <3
Det er ingen tvil om at du har det som skal til for å forbli rusfri. Jeg heier på deg❤️
❤️🌹❤️ så snilt sakt 🌹❤️🌹
Monica, du står opp for deg selv og ditt liv ved å velge bort ansvaret for din far sine valg. Voksenpersoner eier sine egne valg, nemlig. Det er vondt å bli utfordret på følelser, og det kan rive en i fillebiter innvendig om man ikke forstår den ødeleggende dynamikken i dette. Jeg ble også livredd om jeg så pappa ta frem en flaske. En gang rømte jeg bort i nærheten i flere timer, og fikk kjeft da jeg dukket opp igjen. Sykt. Hvorfor bruke tid og krefter på å oppdra og overforklare tingene til voksne som er ansvarlig for de valgene de gjør? Det er som å snu oppned på livet, det er jo ikke vi, barna, som har født våre foreldre? Det var ikke mitt ansvar, det tok bare et halvt liv å forstå det faktumet, fordi jeg var blindet av lojalitet og følelser knyttet til mine foreldre. Utad så alt helt fint ut. Patetisk og tragisk. Dessuten var pappa snill når han var edru! Det var som om jeg var et tau som ble slitt i begge ender i årevis, før det brast. Det er også en lang historie. Faktisk så valgte jeg å bryte kontakten med pappa i flere år for å skjerme meg selv. Jeg måtte, for å få ro til å få lov å prøve å bygge eget liv. Det var et tøft og opprivende valg, men jeg opplevde det helt nødvendig. Flere år gikk. Han hadde sluttet helt å drikke, fikk jeg vite. Det var jeg som selv tok kontakt med ham når det opplevdes som riktig for meg. Meg! Jeg våget altså endelig å sette meg selv foran min forelder. DET var livsviktig og avgjørende for mitt liv. Det var ikke egoistisk, det var sånn det skal være når relasjoner mellom foreldre og barn/unge voksne er normale. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ville ha ro og stabilitet i livet! Det handlet også om selvrespekt og gjensidig respekt. Vi brukte ingen tid på å oppklare eller forklare. Jeg satte regler, og det fungerte. Han ble til slutt den pappaen han skulle være, og etterhvert også en helt enestående bestefar. Tenk det!
Mitt lille råd; du skal ikke ta på deg en terapeutrolle for din far. Han eier sine valg – alle voksne, myndige mennesker er selv ansvarlige for hvilke livsvalg de gjør. Det er utnytting og misbruk å laste sine barn med personlig problematikk. Jeg forstår om du kan oppleve meg hard, men vit at det tok alt for lang tid før jeg klarte å ta innover meg at det ER sånn.
Igjen, du er så flott, sterk og tøff som nå faktisk bygger deg et godt liv. Hold det fokuset! Om det skulle komme noen stormer i livet, og det gjør det ganske sikkert, så har du indre vilje og styrke til å bøye deg i blåsten, for så å rette ryggen igjen. Det er helt normalt å ha følelser, selv om de kan oppleves utålelig vondt. Det er sånn det er å være et helt normalt menneske. Gi deg selv lov til det. Flotte, vakre du!❤️