Dette blir det mest personlige, og vondeste innlegget jeg har skrevet her på bloggen, og jeg håper jeg møter forståelse og ikke dømmelse.
Jeg skammer meg ikke over avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har ikke angret ett sekund på avgjørelsen. Jeg hadde ikke noe valg da jeg tok dette valget, det var ingen utvei uten den jeg tok. Jeg er glad jeg hadde denne muligheten til å gjøre det, og tankene på hvordan dette barnet ville blitt har ikke streifet meg. Jeg er ett menneske med masse følelser, og jeg elsker hardt men jeg har aldri kjent på noen følelser for dette barnet. Jeg er ingen psykopat uten følelser, jeg bare vet at avgjørelsen min var den riktige.
Jeg levde i ett giftig forhold med vold og psykisk terror, jeg hadde det overhode ikke stabilt. Eneste stabiliteten jeg hadde var jobben min jeg kunne stikke av til, og jeg endte opp på fest sammen med noen venner, etter å ha presset meg selv igjennom mange uker med dårlig psyke, søvn og livsstil. Det var slutt mellom meg og denne store kjærleiken, han hadde gjort det slutt, og jeg hadde fri, så jeg tok meg en fest for å lette på trykket.
Jeg hadde sex med noen andre den kvelden, fyllesex på badet faktisk. Ikke var det noe særlig heller full som vi var. Jeg hadde sex med en annen også, løs som jeg følte meg den kvelden. Jeg må bare si att dette er lenge siden.
Etter noen dager kom exen min hjem, ba på sine knær, han hadde nemlig vært på fylla, som alltid og ikke hatt kontakt med meg på nesten to uker. Dette skjedde jo hele tiden så jeg måtte jo forstå at vi var sammen og skulle være sammen.
Dum som jeg var gikk jeg tilbake, tok han tilbake i varmen og gikk videre i hverdagen med tanken på at han ikke var hjemme når jeg kom hjem, og var på fylla igjen.
6 uker etterpå var jeg på en tur til Oslo, en kjempetur! Sammen med godt selskap! Jeg drakk noen enheter, men i dette selskapet ble jeg ikke full og jeg oppførte meg fint, bedre enn mange :P.
Når vi skulle fly tilbake dagen etter kjente jeg en følelse som ga meg en dårlig følelse i magen, jeg var liksom veldig fyllesjuk, uggen og kvalm hele dagen. Jeg drakk ikke mye kvelden før få fyllesyken var liksom veldig overdreven i forhold til hva enhetene tilsa!
Jeg ba kjæresten min kjøpe meg test til jeg kom hjem, og denne viste positiv.
Jeg sendte han ut 4 ganger for å kjøpe ulike tester, og tror jeg tok 6stk til sammen, deriblant en som viste uker, og denne viste ett par uker.
Først trodde jeg han var faren til barnet som vokste inni der, og jeg følte på en følelse av uvirkelighet og glede, og han var kjempeglad! Han ville ha barn han, med meg, og var lykkelig som aldri før.
Samme kveld begynte en enorm angst å bygge seg opp inni meg, og jeg kom på kvelden for mange uker siden da jeg lå med andre.
Det første jeg gjor var å ta opp telefonen og ringe til vedkommende, der jeg faktisk spurte om vi hadde oss den kvelden, for som sagt var jeg drita full og husket ikke dette FØR dem sa dette til meg og fortalte hva som skjedde og i hva sammenheng. Så ute var jeg den kvelden!
Jeg begynte å bli mer og mer sikker på at dette ikke var kjæresten min sitt barn, og jeg fortalte han alt fra første stund.
Tanken om å kaste meg ned trappen, slå meg selv i magen til en abort skjedde var så trykkende som aldri før. Jeg hadde ødelagt alt, hele livet mitt, forholdet mitt til han som allerede var så sjalu og trodde jeg var utro bare jeg gikk på do.
Jeg hadde ingen valg, ingen. Jeg var aleine, sårbar som aldri før og etter, jeg var rådvill, jeg kunne ikke ta vare på dette barnet aleine, og hadde ingen far til barnet som kunne ta vare på det heller. Jeg ville blitt en rusavhengig mor, som ikke var klar for oppgaven. Jeg ville mistet dette barnet som jeg mistet de to andre, jeg ville begynne å ruse meg på andre ting enn alkohol igjen, og alt ville vært over.
Jeg er glad jeg tok avgjørelsen, og jeg har aldri sett meg tilbake. Og jeg beklager om jeg støter noen, men dette var mitt valg, og det var det riktige.
Barnet hadde ikke fått det godt, jeg tok abort når barnet var 6 uker gammelt, og jeg satt med det i hånden da aborten skjedde på Førde sjukehus. Jeg satt med barnet mitt i armen, og fikk sånn panikk at jeg tok det ned i do, og spylte ned. Men jeg såg det, og det kommer aldri til å skje igjen. Men nå vil jeg gå videre. Nå er det ute, alle vet det.
Helt siden jeg var ung, jeg fikk tross alt jenta mi da jeg bare var akkurat fylt 16år, jeg var sterkt imot abort, og vurderte det aldri da. Jeg tok ansvar og oppfostret en fantastisk skapning som 16-åring men som voksen måtte jeg ta ett voksent valg for dette tredje barnet. Jeg ville ikke føde frem ett barn som ville bli sterkt preget av rusproblematikk på begge sider av slekten sin. Med fedre som ikke egner seg til dette yrket en far er.
Jeg tok ett valg, og det var riktig!
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Tusen takk <3
veldig modigt gjort av deg og skrive om det fordi det er ikke alle som tør å fortelle om det. Det er ditt valg og du er fornøyd med valget ditt❤️ du er flink til å blogge
Tusen takk snille dokke <3
Du tok ett tøft valg, ett valg som var rett for deg🌺 Og det er utrolig tøft av deg og fortelle om det , du e utrolig sterk💖
Trenger ikke lese mye,for å forstå at det var rett avgjørelse for deg <3 Stå på videre og vær deg selv <3 God klem <<3
Tusen takk mammaentiltheo. Det var vanskelig å skrive dette innlegget, og jeg måtte vurdere om jeg var klar for å bli dømt for dette. Jeg føler jeg er det, fordi jeg var og er så sikker på valget. Om det hadde vært noe tvil innblandet, så hadde ikke innlegget blitt delt. Det har vært så mye diskusjon om temaet, og så mange har blitt hudflettet. Jeg tenker at dette er en viktig debatt. Og jeg er sterk nok til stygge kommentarer om dette.