Både start og slutt på samvær med barna mine har alltid vært det samme, vi har klemt hverandre av gleden av og se hverandre igjen etter lang tid og tatt farvel med en klem og visst i bakhodet at det blir en stund til neste gang. Klemmene har blitt en del av tilknytningen våres, våres bånd har blitt sterkere av denne fysiske delen, nå er det over 2år siden jeg fikk klemme mine egne barn og jeg kjenner at dette har gjort noe med forholdet våres.

Jeg er ingen klemmer og kaster meg ikke rundt halsen på hvem som helst, jeg merker også at denne avstanden har vært ett godt avbrekk for meg med sosial angst, denne avstanden har vært god fordi jeg ikke hele tiden må forklare meg selv når jeg ikke ønsker denne kontakten. Nå endrer tidene seg og alle disse restriksjonene blir lettet på, vi går smått om sen tilbake til slik vi hadde det før. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I morgen skal jeg møte barna mine igjen! det kribler i kroppen og jeg har sendt melding og spurt om det i morgen er lovlig og klemme hverandre, jeg føler jeg må spørre om slikt, jeg er jo ikke deres mor i den forstand lenger. Jeg føler at jeg må føye meg etter deres regler og vise respekten ved og spørre om slike ting. 

Jeg så på tv da Norge åpnet igjen, galskapen i de store byene når tusenvis av mennesker samlet seg i trange rom igjen og det var som om pandemien med ett var glemt. Det eneste jeg tenkte på var at jeg kanskje får lov og klemme barna mine igjen, etter over 2år uten denne fysiske kontakten som er så viktig. 

Jeg tenker at jeg fortsetter og holde avstand, spriter hendene mine og tar hensyn til alle rundt meg, jeg tenker at jeg lever som om pandemien er like alvorlig som før, på tross av at Norge har åpnet opp igjen. Det er faktisk lov og bruke huet! 

Det eneste jeg nå drømmer om er og få lov og klemme barna mine, være sammen med dem og knytte båndene slik vi har gjort i 13år. Å være mor på avstand under pandemien har preget livet, men det har vært viktig og ta hensyn til hverandre og sette sine egne behov etter andres, jeg har valgt og ikke klemme barna mine for og beskytte dem og familien deres, jeg har valgt og avstå ifra og kaste meg rundt dem og klemme dem hardt for og vise at jeg respekterer dem. Det har vært tøft og uvant, men jeg har gjort det av kjærlighet og i morgen håper jeg at jeg får lov og ha dem i armene mine igjen.

Jeg syns også det er flaut at det første folk gjør når Norge åpner er og feste løst, sloss som faen og oppføre seg som apekatter når så mange har blitt preget av denne pandemien og opplevd store tap!

Takk for meg 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share