Annonselinket innlegg
Jeg og min tante hadde en interessant samtale i går, hun ville vite hvorfor jeg hadde ett så stort behov for å tømme meg nå, hvorfor jeg måtte få ting ut akkurat nå, og hvorfor jeg har gått og bært på dette i så mange år. Hvorfor jeg har hengt meg oppi alle bagatellene, ikke bare oversett dem og gått videre for lenge siden, men det har ikke vært mulig for meg. Jeg har holdt alt inne, alle har kunnet gjort akkurat hva dem har villet med meg, uten att jeg har sagt imot eller anmeldt noe som helst. Jeg har gjerne satt meg ned på fest med personer som har krenket meg seksuelt bare kort tid etter, og jeg har fortsatt forhold på tross å ha blitt voldtatt.
Sex har aldri betydd noe for meg, det kan kansje virke rart. Så løs på tråden jeg har vært, men det har aldri betydd noe for meg. Jeg har aldri hatt gleden av sex, det har bare vært noe jeg har gjort for å ha gjort det, helst for å få oppmerksomheten, noen som vil ha meg, eller jeg bare har vært veldig full. Jeg kunne gå ut av sengen, gå og finne meg en øl til meg og han, og begynne å drikke igjen og aldri tenke eller snakke om det aktuelle one night standet som nettopp hadde skjedd. Jeg la aldri følelser inni sex, utenom med dem jeg var sammen med og virkelig elsket da. Med alle andre var det for deres nytelse, og min selvskading, for jeg vil tørre å påstå det.
Jeg har alltid vært en jente som søker oppmerksomhet, nå på en annen og sunn måte! Men før var jeg så redd for å ikke være ønsket, att en person ikke ville ha meg. Jeg kunne hatt 10 menn rundt meg som ville ha meg, men om det var 1 person der som oversåg meg og såg på meg som en full alkis, ønsket jeg og søket jeg denne oppmerksomheten.
Jeg kaller det pappasyndromet! Rett og slett, og det har ingenting med pappa å gjøre. Heller det avstandsforholdet vi har hatt og det er begge skyld i.
Men denne tingen har satt meg i noen situasjoner som jeg ser nå ikke er rett på en flekk, og jeg tenker ikke å henge ut noen her på bloggen. Jeg har bare det store behovet for å bli ferdig med enkelte opplevelser, sånn att dem ikke hjemsøker meg om 1år, 10år eller noengang.
Hele livet har opplevelsene nådd meg igjen, fått meg til å ruse meg igjen og sabotere for meg selv. Jeg tar ett eget ansvar for att akkurat disse episodene ikke skal hjemsøke meg og gi meg mer problemer. Jeg er ferdig med å kjempe aleine, jeg ønsker å dele, og kansje lære noen andre en ting elller to!
Jeg ble voldtatt av kjæresten min en gang, han tenkte dette var greit siden vi var sammen og han hadde lyst. Jeg sa klart nei, ble stille og var stille under det hele. Han la seg ved siden av meg og sa sorry, mens jeg bare ble liggende stille, stiv som en stokk og gråt stille. Han visste hva han gjor, ellers hadde han ikke sagt ynskyld, så jeg sitter ikke å tenker att dette ikke var en voldtekt, på tross av att dette var kjæresten min, som mange andre tenker i en slik situasjon. Tilliten kom aldri tilbake men jeg ble i forholdet altfor lenge etter denne episoden. Jeg bagatelliserte det i hodet, det var rusen hans som talte høyest, tenkte jeg. Hvor dum kan en bli?
Jeg ble også voldtatt av en venn en gang. Men også dette ble bagatellisert, det hadde ikke skjedd, det var jeg som la opp til det, det var jeg som ønsket det, og jeg løy. Jeg vet hva som skjedde den kvelden. Men det er over nå. Jeg gir slipp, jeg tilgir, men glemmer aldri. Jeg ønsker ikke at dette skal hjemsøke meg lenger. Det er ikke min feil, det er ikke min byrde å bære.
Det er dere som har gjort meg urett, og jeg er ferdig å slite nå, det har gått for mange år, og jeg ønsker å finne gleden i livet mitt.
Da jeg var liten opplevde jeg en stor mann som tok på meg på en måte man ikke skal ta på ett barn, jeg ble ikke voldtatt men jeg merket att det han gjor ikke var rett, på tross min unge alder. Jeg sov på en sofa og han tok på meg. Jeg merket også i oppførsel i hele min oppvekst at denne personen likte meg på ett vis en voksen mann ikke skal like ett lite barn. Jeg sa det aldri til noen, og først nå i år har jeg fortalt mine foreldre dette, og nå dere. Jeg tror jeg var 4-5år første gang jeg møtte denne mannen, og jeg husker ennå kroppen, ansiktet og lukten hans. Den sitter, men jeg er ferdig nå. Jeg gir slipp.
Jeg ble voldtatt på hotellet her i Måløy, men det har jeg laget ett innlegg om, og det har jeg sluppet etter det innlegget. Det er glemt og oppgjort.
Jeg har noen arr i sjelen, som jeg nå leger. Jeg klandrer dere ikke, men slagene og merkene dere har gitt meg er vanskelige å skjule. Dem har fått meg til å tro att jeg ikke er verdt å elske og behandle som jeg burde og fortjener, dere har tatt ifra meg selvrespekten den lille jeg hadde, dere har tatt tryggheten min, slik at jeg har endt opp med å selvmedisinere meg med rus, og jeg har ødelagt livet mitt. Men nå er jeg sterk nok til å gå videre, jeg ønsker å aldri tenke på dere igjen, jeg ønsker å aldri måtte kjenne på den frykten i magen, grøssningene i ryggen, eller aldri mer ligge i en seng å gråte over det dere har gjort mot meg. Jeg vil aldri stå i dusjen i mange timer for å vaske vekk dritten jeg føler på kroppen når jeg tenker på dere. JEG føler meg skitten, fordi dere har vært desperate nok til å voldta en jente som i mange tilfeller var for ruset til å ta vare på seg selv.
Min første gang jeg hadde sex føler jeg selv også att jeg ble voldtatt, så første gang ble på en måte utgangspunktet for mitt sexualliv resten av tiden, før nå de siste årene.
Han var virkelig min store storm denne gangen, men han var mange år eldre enn meg. Han hadde hatt sex mange ganger før, mens jeg bare var 14år gammel og jonfru som alle andre på min alder selvsagt. Han presset meg med meldinger og var veldig på. Jeg husker jeg syntes det var ubehagelig men jeg likte det også på en måte. Han ønsket meg, han ville ha meg. Det var noen som ville ha meg, på tross av att jeg var taperen på ungdomskolen og med det dårligste selvbildet noen kan ha. Han kom på besøk til meg en kveld, og vi prøvde oss frem. Jeg hadde vært sammen med han en stund men han begynte å snakke om mine to andre venninner som også likte gutten. Jeg var livredd for å miste han om jeg ikke ga han det han ville ha. Så jeg ga det en tjangse i sengen min. Først var det greit med bare klåing og naiv roting. Men da han begynte akten fikk jeg fryktelig vondt! Jeg sa han måtte stoppe med en gang og gråt. Han stoppet ikke, men fullførte løpet. Og gikk derfra. Jeg stod i dusjen i mange timer etter dette. Men jeg skrøt til bestevenninna mi att jeg endelig var kvitt denne forbaskede jomfrudommen vi snakket om hver eneste dag. Vi hadde så hastverk. Vi var jo bare barn! Men det såg vi ikke da.
Jeg kunne ønske noen kunne hjulpet meg allerede da, plukket opp det som skjedde, sperret meg inne om dem måtte. Så hadde jeg ikke såtte her i dag og skrevet om dette.
Men nå er jeg ferdig med dette, en byrde er borte fra skuldrene mine, og jeg kan gå og vekke verdens beste kjæreste som behandler meg som en dronning, og som jeg er sikker på kommer til å elske og respektere meg så lenge jeg lever. Vi har ett sunt forhold, og det er første gang for meg. Men ennå har jeg en usikkerhet inni meg, bare han ikke ser på meg på rett måte. Bare han ikke snakker med meg på rett tidspunkt eller hever hånden på feil tidspunkt. Så skvetter jeg til.
Jeg er merket, men jeg går videre.
C4 fra gymgrossisten og masse bilder av meg selv!
