Igjennom alle disse årene har jeg gått med en angst inni meg som handler om døden, eller egentlig ikke om døden men om alle disse kommentarene etter min død. Mange dør av rusen og når mennesker får vite om det så kommer den vanlige kommentaren “dette var ventet med det livet dem levde” eller “Kroppen tålte vel ikke mer”, jeg har vært livredd for og være en av disse.

Jeg har aldri vært særlig redd for døden direkte, hjertet mitt stoppet i en ambulanse en gang så jeg vet at døden ikke er særlig skummel eller dramatisk i utgangspunktet, det kommer helt an på hvordan man dør selvsagt. Jeg har i mange år faktisk gått med ett reelt ønske om å dø, men angsten for ettertiden for barna mine har vært noe jeg ofte har tenkt på.

Mitt største mareritt var faktisk og dø av rusen og at barna mine skulle få vite om det, eller at barna mine etter min død skulle få høre stygge ting om den biologiske moren sin, slike rykter som var feilaktige. Det er vondt og tenke tilbake på hvor sinnsykt redd jeg har vært igjennom hele veien for akkurat dette.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er egentlig litt rart og si at jeg har hatt dødsangst siden jeg var 5år gammel, men på samme tid hatt mange selvmordsforsøk bak meg og levd med ett intenst ønske om og bare forsvinne, det strider imot hverandre men det er faktisk fakta.

Min dødsangst handler mest om andre mennesker, men etterhvert som jeg har mistet utallige har denne angsten forsvunnet, jeg har klart og innse at man faktisk ikke kan kontrollere døden for den bare slår ned i en og man kan ikke forutse eller hindre den i og ta ifra oss de kjære rundt oss. Min dødsangst kom ifra utryggheten i barndommen, alt ansvaret jeg fikk i tidlig alder men etterhvert handlet min dødsangst om å dø med ett forpestet rykte på meg. 

Det høres nesten ut som jeg har planer om å dø i nærmeste fremtid, det kan jeg bare konstantere at det har jeg overhode ingen intensjon om å gjøre! men jeg mener at det er sunt og snakke om døden fordi den er en del av livet. Nå vet jeg at jeg faktisk kan dø med stolthet og med ett renvasket rykte, jeg vet at barna mine nå ikke må leve videre med at moren deres tok livet sitt eller døde av rusen, og det driver meg fremover og gjør meg på syke vis litt stolt.

Når man ruser seg så vet man om risikoen man løper, man vet at man kan dø av rusen men bryr seg faktisk ikke før døden står der foran deg. Jeg var heldig og fikk denne oppvåkningen, denne advarselen. Den fikk jeg da jeg knakk ryggen og fikk en alvorlig blodsykdom, så mye skulle til for at jeg konfronterte døden, tok ett oppgjør og faktisk valgte og leve.

Jeg tror det er sunt og snakke om døden.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share