Og da har jeg med ett skrevet ned den mest skamfulle setningen jeg noensinne har publisert på denne bloggen og jeg kjenner at det river i hele meg. Jeg er faktisk så skamfull at det eneste alternativet blir og lette hjertet sitt, fordi denne skammen kommer hver eneste gang jeg tenker denne tanken. 

Det går såpass lang tid mellom samværene våres at jeg faktisk ikke kjenner mine egne barn, jeg aner ingenting om hva som opptar dem for tiden eller hvem dem helst spanderer tiden sin sammen med, jeg aner ingenting om mine egne barn og det skremmer dritten av meg.

Det går lang tid mellom hver gang jeg får se barna mine, og nå under pandemien har vi måttet holde avstanden, vi må ta hensyn til andre familiemedlemmer og jeg akter og vise den respekten for reglene som er laget. Selvom jeg aksepterer dette skaper det en enda større avstand mellom oss og jeg blir igjen mindre kjent med barna mine. Jeg føler jeg treffer fremmede hver eneste gang og prøver å bli kjent med barna mine på 2 1/2 time, det er altfor liten tid til og bli kjent med ett fremmede menneske.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg føler meg så nær knyttet til barna mine, dette båndet som man ikke kan se på utsiden men som er imellom oss, men samtidig så vet jeg overhode ingenting om disse menneskene som jeg selv har skapt til verden, disse jeg har elsket ifra første sekund har blitt fjerne bekjente og det knuser hjertet mitt.

Hver gang noen spør om hvor gamle barna mine er eller andre spørsmål om dem må jeg tenke meg om, de aller enkleste spørsmålene har jeg ikke svarene på og jeg skammer meg grusomt. Det er fælt og ikke vite noe om de to menneskene man elsker som mest, disse to som faktisk er de viktigste aner jeg ingenting om og det skremmer meg.

Jeg kan fikse alt i livet mitt, jeg kan endre alle tingene, jeg kan kjempe for og få tilliten tilbake og vise at jeg er bedre nå men jeg kan aldri endre disse årene jeg har mistet med barna. Det er ingenting jeg kan gjøre for og gjøre ting bedre og det er faktisk den jævligste følelsen jeg noensinne har følt på.

Dette er faktisk det vondeste jeg noensinne har publisert på åpent nett, aldri før har jeg følt meg så skamfull som når jeg tenker denne tanken om at jeg faktisk gruer meg til samværet i morgen.

Jeg gruer meg til og gå igjennom denne sorgprosessen som dette er, med jevne mellomrom blir det revet opp i meg og forventningene før samværet og reisen hjem knekker meg fullstendig hver eneste gang. Det er som og gå igjennom dødsfall annenhver måned og ingenting i verden kan lege eller fikse dette. 

Åpen ærlig og rusfri

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share