For en liten stund tilbake slapp både psykologen min meg og rus og psykisk helse, etter mange år i systemet har jeg blitt sluppet fri.
😳
For meg var dette ikke en positiv greie og jeg vet at mange i samme båt ser på dette som det store! at den dagen systemet slipper deg er en stor dag som bør feires. For meg skapte det angst og uro.😬
Helt siden jeg var liten har jeg aldri vært god nok, og da snakker jeg ikke om alle andre rundt meg. Alle andre rundt meg kan fortelle hvor verdifull jeg er til dem blir blå i trynet, det har ingenting å si… 💔
Inni meg har jeg alltid hatt en stemme som forteller meg at uansett hva jeg gjør vil det aldri bli godt nok.
Jeg har virkelig strebet etter denne følelsen lenge nå, der jeg har gjort noe og virkelig føler meg fornøgd. I søken på dette har jeg leita i fortiden, virkelig saumfart den med lupe for og finne ut hvor det gikk feil, hvor fant Monica ut at hun ikke var bra nok og aldri ville bli det.
Jeg ønsket først å tviholde på psykologen min som ville friskmelde meg, jeg ønsket å lage ett nytt prosjekt med han der jeg kunne finne utav dette, men innerst inne vet jeg at det faktisk ikke er mulig å finne svar.
Det ligger i mitt eget hode, det er jeg som må snu disse tankene og ingen psykolog i verden kan hjelpe meg med det, svarene har jeg selv.❤️
Når noen kaller meg en vinner, ett forbilde eller noe av positiv karakter føler jeg ikke at jeg er tittelen verdig på ett vis. Hadde noen kalt meg en taper hadde jeg tatt tittelen automatisk og bært den, den er jeg vant med, den kan jeg å bære.
Hele 4år med rusfrihet og jeg klarer ikke helt og være stolt over det en gang, jeg ser på alt jeg gjør som en selvfølge uansett størrelse, og uansett hva det har krevd av meg. Det har alltid vært slik, det vil sikkert alltid være en del av meg men jeg ønsker en endring. Jeg har lyst å føle meg som en vinner, det er jo det jeg er! ❤️
Det gjør noe med en å aldri klare å se hva en selv gjør.❤️
Jeg ser hva alle andre gjør og når jeg leser andres historier sitter jeg med tårer i øynene og er så stolt over deres bragder, mine egne klarer jeg ikke helt å se.
Nå som psykologen min har sluppet meg fri tenker jeg å bruke tiden fremover til og jobbe med meg selv rundt dette. Egenarbeid med selvtillit og få troen på meg selv tilbake (Om jeg noensinne har hatt den).
Jeg har funnet ut at inni meg mangler det noe vesentlig som egentlig har manglet hele livet.
Vi mennesker er helt avhengige av å ha troa på oss selv, jeg fatter ikke at jeg har klart alt dette her uten den……❤️
Jeg vil kalle den «styggen på ryggen» og jeg tror veldig mange av oss lever med han hver eneste dag og det føles utrolig bortkasta at han faktisk bare er i våres egne hoder, at dette dyret skal bestemme våres verdi.
Dette blir det største prosjektet av dem alle !
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og lg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
