Jeg aksepterer deg ikke lenger, og respekterer deg lite. Jeg ønsker du var lik da du var alvorlig s

Annonse
Jeg har en empati jeg aldri har sett hos andre mennesker før, og jeg har ett hjerte som gir meg noe sinnsykt med dårlig sanvittighet for småting andre kansje ikke en gang tenker to ganger over en gang. Jeg kan få dårlig sanvittighet bare jeg tenker noe stygt om noen andre, jeg tilgir alltid altfor fort, og jeg glemmer masse som har blitt gjort meg urett. Men jeg må komme med en innrømmelse som smerter meg veldig, det er veldig vondt å ha en tanke som dette for meg, men jeg klarer ikke å la være. Det er så stygt og sykt for meg å ha en slik tanke, og jeg er flau her jeg sitter å skriver det. Men av og til når det er som værst så tenker jeg att jeg kunne ønske vi hadde det sånn i familien som da pappa fikk vite att han hadde en kreftsvulst i magen som var like stor som en håndball. Da våres familie på 3, som bare hadde hverandre her i huset plutselig fikk beskjed om att pappa hadde kreft, og det var så alvorlig att han måtte møte opp allerede dagen etter på Haukeland sykehus. Vi var i sjokk, vantro, men vi ble så knyttet! For første gang hadde jeg og pappa en normal samtale om livet, ellers tålte vi ikke hverandres tryner og jeg var minst mulig her hjemme fordi vi overhode ikke gikk sammen. Men fra den dagen han fikk beskjeden ble han helt forandret, helt ydmyk, redd og åpen for kommunikasjon om følelser og hva han tenkte. Vi ble en familie her som var avhengig av å være sammen til alle døgnets tider, og vi laget alle planer sammen og all mat ble laget i samarbeid med hverandre. Jeg gikk rett ned når jeg stod opp og var sammen med dem døgnet rundt foruten når jeg jobbet fullt på Kiwi. Til slutt ble jeg sykemeldt der, men forholdene våres ble så nære, vi som aldri har vært noen nær familie som snakker sammen, på tross av att vi har bodd i samme hus så lenge. Vi har unngått hverandre, og har ikke tilbringt noe særlig tid sammen, foruten om juleaften. Jeg vil tørre å påstå att vi gikk fra å være en konfliktfamilie som saboterte for hverandre, kalte hverandre stygge ord og trakk hverandre ned, men så kom beskjeden som forandret alt for oss, og vi ble mer og mer glade i hverandre og klarte å vise det igjennom å snakke masse sammen og fungere sammen som en familie, akkurat som vi skal.
Pappa har vell akkurat fått vite att han er kreftfri nå, men sliter ennå med mage selvsagt da kulen var like stor som en håndball, og legen turde nesten ikke å ringe han da han trodde han allerede hadde tapt kampen. Men masse god oppfølging av Haukeland Førde og hjemmesykepleien har gjort han frisk, og han er vel oppegående nå fysisk! Han klarer det han vil, og må innse att han ikke blir behandlet som syk lenger nå. Det er krav til mannen som bare går her hjemme i sin egen dus. Og dem krever jeg av han nå. Han må hjelpe til i min hverdag også, med plikter så jeg setter alle i arbeide, så jeg ikke sliter meg selv ut. Jeg er ikke frisk, men gjør alt jeg kan for dem, så jeg krever noe i gjengjeld som ikke er penger 🙂
Men noe har forandret seg med den beskjeden om friskhet, og måten å behandle andre på har kommet tilbake, og det er virkelig ikke noe jeg har sett frem til. Jeg var jo forberedt på dette, men tenkte han kansje fikk seg ett sjokk da døden stod for tur, og att han tenkte igjennom alt vi har snakket om denne perioden når han har vært syk, om hvordan jeg har følt meg oppigjennom. Jeg tror han er misunnelig på min rusfrihet fordi han selv har slitt så mye selv. Og jeg henger ingen ut her på bloggen, han er godt informert og han sier han liker å lese hvordan jeg har det og hvordan jeg tenker, så jeg tenker nå att det er på tide att vi lærer oss å kommunisere bedre. Vi kan ikke trykke hverandre ned lenger, jeg er ferdig med å bli trigget med stygge ord, for før stakk jeg bare av og ruset meg.
Jeg vil ikke la dem som skal være mine nærmeste være grunnen til att jeg en dag sprekker og dør av lave blodplater med blødninger i magen eller hodet, for da kan ikke livet mitt reddes. Jeg skal være sterk for mine barn, jeg er tross alt mammaen dems, og det vil jeg alltid være, og det ansvaret bærer tungt for meg, og betyr alt. Min rolle som datter har forandret seg, for før kunne folk gjerne kalle meg mislykket, for jeg var det i perioder også, men nå er jeg langt ifra mislykket, det viser hver eneste dag meg att jeg ikke er. Så det er vondt når venner eller bekjente viser meg mer kjærlighet enn pappaen min som jeg alltid har hatt ett stort nag til for munnbruk og måten å behandle meg På, men som jeg alltid har elsket og passet på. Selv når han var syk var han den eneste jeg klarte å tenke på, men jeg var ikke sterk nok selv der jeg drakk og druknet sorgene, også for dette. Jeg har fått nok, og jeg trenger hjelp til å bedre disse tingene i livene. Ellers må jeg bare kutte, og det vil smerte meg veldig! Hjertet mitt blir knust i fillebiter hver gang jeg får høre hvor talentløs jeg er, høre att jeg har gått på en smell i dag og må roe ned, spørsmål om jeg skal sprekke i dag, eller nedverdigende kommentarer om min iq. Det er vondt å høre skjellsord ifra en man elsker, skjellsord som mobberne mine også brukte, eller mennesker rundt meg som ikke betyr noe for meg men som har funnet ut att dem har rettten til å kalle meg de styggeste ord, og lage de sykeste rykter.
Jeg ønsker ikke dette i mitt hjem, så vær så snill og vær med meg og skaff hjelp for dette. Jeg elsker deg.

Annonse fra gymgrossisten med c4! Genialt til treningen.https://c.mtpc.se/tags/link/2101976






C4 / CELLUCORC4

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg