Inni meg vil det alltid ligge en tvil, en tvil på om jeg er verdt alt dette her, om dette vil vare og om jeg i det hele tatt er istand til og lykkes i noe som helst. Jeg har aldri trodd på meg selv eller mine evner, jeg har aldri følt at jeg har fortjent noe positivt men all volden og alle skjellsordene har jeg i mitt syke hode tenkt at jeg fortjente. Jeg har noen arr som aldri vil gå bort men bli blekere med tiden.

Jeg har en grunnleggende tvil til verden rundt meg, en mistenkeliggjøring i mitt eget hode så når jeg har det veldig bra så venter jeg bare på å bli sviktet eller at katastrofen skal bli ett faktum. Slike som meg klarer ikke å slå seg til ro med tanken på freden livet får når man slutter å ruse seg, denne tilliten som vokser frem til andre mennesker er aldri gitt 100% og det skal lite til før man trekker den tilbake. Når man har blitt sviktet gang på gang igjennom ett helt liv er det vanskelig og slå seg til ro med at man er god nok som man er, og at man fortjener det positive som kommer din vei. Det er vanskelig og forklare men kroppen er i beredskap og klar til å feile igjen.

Innerst inne i meg tviler jeg på om jeg fortjener denne oppmerksomheten, alle disse komplimentene og  alle disse menneskene som tror på meg denne gangen, innerst inne i mitt eget hode har jeg lært meg selv opp til at jeg ikke er verdt noe som helst. Det er vanskelig i en alder av 33år og prøve og lære seg på nytt og være glad i seg selv, eller unne seg og ha det bra. Det vanskeligste er og bli glad i sitt eget speilbilde igjen, uten å ha forakt i øynene eller føle hatet man har bært så lenge. 

Det er ikke ofte jeg bruker ordet hat, men jeg har hele mitt voksne liv på ekte hatet meg selv, jeg har trykt meg selv ned hver eneste dag og har hatt ett ønske om å avslutte og bli ferdig. Jeg har på ekte trodd at verden ville se bedre ut, uten meg. 

Denne rusfrie tiden har vist meg at det er en mening med at jeg er her, jeg kan gjøre en forskjell og jeg er verdt alt jeg får. Jeg har kjempet en kamp for livet mitt, jeg har måttet reise meg så mange ganger at jeg har mistet tellingen og kjempet meg opp ifra det mørkeste stedet av de alle. Det er en grunn til at jeg klarte det og ikke ga opp…

Jeg innser at alt dette selvhatet har ødelagt tjangsene mine for bedring og endring, jeg har alltid hatt en drøm i magen om å endre livet mitt men aldri hatt hjelpemiddelene til og gjøre det. Min barndom var ikke som alle andres, jeg lærte ikke disse grunnleggende prinsippene og reglene, jeg hadde ikke disse byggesteinene man trenger og dermed klarte jeg ikke overgangen ifra barn til ungdom. Rusen hjemme var bare begynnelsen, mobbingen på skolen var fortsettelsen og rusen ble min flukt. 

Etter at jeg startet denne prosessen har jeg lært mye om meg selv, jeg ser nå som voksen og edru at jeg faktisk ikke visste bedre, det var dette jeg var opplært til og den eneste måten og dempe alle disse forvirrende følelsene og traumene.

Jeg er veldig lei meg for at jeg ble gravid som 15åring og fikk to barn til verden for så og miste dem, men som 15åring vet man faktisk ikke hva man gjør. Det er faktisk det eneste jeg er lei meg for igjennom alle disse årene som ruset. At det gikk utover to uskyldige barn, som ble født av en altfor ung mor som ikke hadde kunnskapen eller livet bak seg som støtte i denne rollen som mor. 

Som rusavhengig så er man faktisk syk, det er en sykdom på lik linje med andre. Først når jeg godtok dette klarte jeg og forstå fortiden min nok til og aldri gå tilbake, jeg forstår den unge jenta jeg var den gangen og på nytt bli kjent med meg selv uten å drukne meg i dårlig samvittighet og selvhat. 

Denne tvilen til verden rundt meg og meg selv kommer nok til og sitte i lenge. Jeg føler at jeg er på god vei til og slippe taket i også disse bakdelene ved livet jeg har levd, en dag av gangen faller ting på plass og det blir enklere og forholde seg til fremtiden isteden for og henge seg oppi fortiden som man ikke kan gjøre noe med. 

(Å bruke bilder av seg selv i innleggene er en type terapi, om man sier stygge ting til seg selv i speilet i så mange år tar det tid og bygge opp igjen selvtillit. I starten våget jeg ikke å poste bilder av meg selv. Fremgang og ingen stillstand. )

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share