Ifra tobarnsmor til sprøytenarkoman over natten

Igjennom livet har jeg bygd meg opp en kompetanse som er bred og omhandler mange ulike situasjoner som kan oppstå igjennom livet, det er vanskelig og se for seg meg som en helt vanlig tobarnsmor som plutselig blir sprøytenarkoman over natten omtrent. Det er vanskelig og se for seg at jeg en gang hadde holdninger om at narkomane valgte det selv og ikke skulle støttes av samfunnet, lite visste jeg at jeg ville ende opp slik selv.

Jeg har vokst opp i rusen og sett alle disse baksidene ved miljøer og ting som skjer bak lukkede dører, denne naiviteten barn skal ha ble tatt ifra meg ganske så tidlig, og mobbingen på hele barne og ungdomskolen bare knakk meg fullstendig ned. Jeg har mye erfaring når det kommer til sorg da jeg har mistet utallige bestevenner, kjærester og familie brått og uventet, jeg har gått igjennom sorgen mange ganger og føler at jeg har en kompetanse der som jeg kan hjelpe andre med.

Erfaringen min og kompetansen min er også stor når det kommer til relasjoner og når disse blir giftige, jeg har vært i forhold som både har vært psykisk ødeleggende og der vold har blitt forvekslet med kjærlighet. Jeg føler at jeg kan forstå mennesker med så mange ulike utfordringer. 

Den erfaringen jeg tror er viktigst er at jeg vet hvordan man kan snu livet sitt gang på gang, at man kan reise seg når man minst venter det og gjøre endringer som redder livet ditt. Jeg vet hvordan det er når absolutt ingen tror du kan klare noe, og du motbeviser det gang på gang. 

Jeg vet hvordan det er når du kommer til det punktet der selvmord er eneste løsningen tror du, jeg vet også når angsten ødelegger alle muligheter og raserer livet ditt rett foran øynene dine, jeg vet hvordan det er når alt håp er ute, men også når troen på livet kommer tilbake. Jeg ønsker virkelig og bruke alle disse erfaringene til noe godt og utrette noe viktig. 

Dette lange kronglete livet har gitt meg en enorm kompetanse og ett hjerte som virkelig brenner for mennesker som faller utenfor, det er dette jeg tar med meg videre og ikke alle disse dårlige minnene, jeg ønsker at fortiden skal gjøre meg til ett bedre menneske dag for dag og at disse traumene skal komme andre tilgode imøte med mennesker som meg. Jeg tror det er viktig og vise hvordan dette føles og virker på livet, hvordan brutale erfaringer kan gjøre mennesker mer reflekterte isteden for bitter, jeg ønsker aldri og bli en bitter person som sitter og angrer på noe, isteden for og angre ønsker jeg og dele. 

Det er så mange der ute som trenger noen, spesielt nå i disse tider når avstand og restriksjoner bestemmer over det sosiale livet der ute, jeg er VELDIG glad for at jeg ikke sliter i disse tider og at jeg kom meg på beina før pandemien slo verden helt ut, det grøsser inni meg når jeg tenker på at jeg også skulle slite med rusen i denne perioden og alle plagene bare pandemien hadde ført til. Jeg håper at alle har en person dem kan støtte seg på, ingen fortjener og sitte aleine og min drøm er at det ikke lenger skal være flaut og si åpent at man sliter med livet.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

5 kommentarer
    1. Kan jeg spørre om hva din erfaring er eller hva du kan si om dette?

      Jeg har 2 barn, ei på 1 år med en som ruser seg aktivt nå. Har valgt å gjøre det slutt for å skjerme meg selv og barna. Det er så ufattelig vondt å avvise en som trenger hjelp å støtte men jeg klarer ikke å hjelpe han! Har prøvd i flere år men der hjelper ingenting, det eneste som skjer er at han kan fortsette siden det ikke får konsekvenser for han. Kan du si noe om den situasjonen? Dersom din kjære havner utpå igjen, ville du støttet han for alt det er verdt eller er du selv (og barna) viktigst i ditt liv? Siden man ikke kan styre hva andre gjør så må man ta grep selv. Rotete innlegg, beklager.
      Du har en veldig bra blogg!😍

      1. Hei. Jeg har selv vært sprøyenarkoman, og sammen med min mann (vi var på kjøret ilag) har jeg nå to barn og nr tre på vei. Vi har snakket MYE om dette med rus å barn – og vi kan fra vårt ståsted si at hadde en av os havnet utpå igjen, så hadde vi villet at en andre og barn skulle kuttet kontakten for deres egen del.

        Å hjelpe noen som ikke ønsker det – går ikke ann desverre. Men å vær der, ha samvær, prate ilag og vise at du fortsatt bryr deg, betyr alt. Men det viktigste oppi her er å skåne barnet deres så godt som mulig.

        Jeg har selv rusmisbrukere som foreldre, oppvokst i fosterhjem fra jeg var 8 år, og skulle oppriktig ønske den dag idag at noen brøt inn å tok meg vekk fra alt jeg opplevde hjemme hos mamma og pappa. Men når du som mor nå, allerede skåner barnet deres så godt som du gjør – ser jeg ikke for meg annet enn at det bare er positivt. Hvis far ønsker mer med barn, og deg å gjør – må han ta tak. Levere reine prøver før samvær osv. Vise at han gjør en innsats.

        Det er ikke alle som ønsker hjelp – det har jeg selv erfart, og min far som valgte rusen fremfor meg og tre brødre har vært ekstremt ærlig akkurat der! Lykke til ❤️

      2. Hei Trine og veldig godt spørsmål! jeg og min kjære har en regel som vi har laget sammen og som vi er fullstendig enige om, om en av oss sprekker tar den andre avstand og vi skal ikke dra hverandre med seg i dragsuget om du skjønner. Slike regler må man ha da rusen er så mektig og ingen i verden har sluttet på grunn av noen andre før. Det smarteste du kan gjøre er og verne om deg selv og barna dine, du gjør det riktige ved og ta avstanden for du kan faktisk ikke hjelpe han. Det er tøff kjærlighet men det må bare til. Tusen takk <3

    2. Hei. Så godt å høre at vi gjør det riktige. Har ei bonusdatter på 36 år som er rusmisbruker, dessverre🙃 For to år siden var min mann og jeg ( og hennes bestemor ) på familie uke der hun var på avrusing. Det var en sterk opplevelse, men og veldig godt da jeg ikke kunne og visste noe om rus og alt det vonde det fører med seg. Vi fikk oppgaver og måtte sitte face to face foran henne og alle de andre og være ærlige om hva dette har gjort med oss og hva vi vil gjøre om hun valgte å ta tilbakefall ( for det er jo et valg hun tar selv) . Der var vi samstemte alle sammen, inkl henne, at da ville vår dør være lukket. ( vi har hatt et ekstremt godt og spesielt forhold fra den dagen jeg ble kjent med henne) Men ingen person har såret og skuffet meg så mye som hun har gjort, gang på gang.

      Hun ble litt mer som gode gamle …… da hun kom ut fra behandling, men vi ble dessverre lurt igjen. Hun traff en fyr der inne, og da var det igang igjen for begge to.

      Men , som hun sier, så er det slutt etter utallige voldsepisoder, så håper det er sant. Vi har pr idag ikke kontakt. Eller dvs hun er visst i ‘nærheten’ ( bor på en annen kant av landet) og ville treffe oss, men jeg var ikke like klar som min mann, men vil støtte han og. Men det gikk som jeg regnet med, da vi skulle avtale litt mer vedr et møte, svarer hun ikke. Skjønner hun igjen er på kjøret. ( har visst noen gode perioder ) Hun har kommet så langt at hun bruker heroin. Hun har to barn, som heldigvis bor hos sin far og bonusmor. De har det nå veldig bra, blitt rolige og harmoniske barn. Vi har god kontakt med alle de❤️

      Valget vårt med å ta fullstendig avstand er tøft, men og nødvendig. Hun skal ikke få styre vårt liv, vi må gjøre vårt. Hun vet vi er der ( inkl alle søsken og bestemor) når hun blir rusfri, men inntil den tid evt kommer ønsker ingen av oss kontakt. Det er veldig sårt og det gnager i underbevisstheten, men dessverre nødvendig. ( sier hun igjen vil legge seg inn til avrusing, men …..)
      Så det er godt vi får det ‘bekreftet’ st vårt valg om avstand er riktig.

      Lag deg en god dag 😊

      1. Det må være forferdelig vondt og være pårørende, jeg merker det bare nå når jeg plutselig er en til mange rundt meg. Man står uten makt og det eneste man faktisk kan gjøre er og skjerme seg selv som dere har valgt, det er det eneste rettferdige in the end. Hun vet hvor hun har dere så lenge hun tar det riktige valget. Denne situasjonen på klinikken har jeg hørt flere fortelle om, men veldig spennende og høre ifra pårørendeperspektivet. Bare hold dere sterke og bare ha i bakhodet hele veien at dette er en sykdom.
        Masse lykkeønskninger ifra meg til dere alle sammen <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg