I morgen er dagen! Endelig dagen jeg har ventet på siden sist barna mine var her hos meg, og nedtellingen er for alvor snart over! nå teller jeg timer isteden for dager, det føles helt surrealistisk hver eneste gang jeg skal møte dem, og savnet bare vokser og vokser for hver dag uten.
Det er rart å leve uten barna, når man først har blitt mor. Det er som om noe grunnleggende er borte, og i mange år trodde jeg at hele livet var ødelagt for alltid, jeg følte at jeg hadde ett A4-liv med barna, med rutinene og familien, og at jeg ødela denne naturlige delen av voksenlivet før jeg selv en gang rakk å bli voksen. Jeg følte jeg hadde denne tradisjonelle familien, og klarte å ødelegge det lenge før dem på min egen alder faktisk begynte å stifte familie, jeg var bare 16 og 18år gammel da jeg fikk barna mine, og som 19-åring var jeg hektet på sprøyta.
Jeg kunne sittet her og hatet meg selv for resten av livet, jeg kunne gravd meg selv ned i selvmedlidenhet og anger, men jeg kan ikke forandre fortiden min, og de dumme valgene jeg har tatt, og jeg hadde selvsagt ikke gjort dem igjen, men jeg visste bare ikke bedre. I 12år har jeg reist på besøk til barna mine, prøvd å bøte på skadene, forklart dem når dem når spørsmålene har dukket opp, og prøvd å vise dem evig kjærlighet i alt jeg har gjort. Nå har jeg i tillegg forandret hele livet mitt, også for dem, men mest av alt for meg selv, for en dag å være den sterke mammaen dem fortjener, jeg kjemper med nebb og klør for å vinne denne kampen, og jeg har disse to menneskene i bakhodet hele veien.
Jeg tror på mange måter at dette «normale» livet jeg allerede som 15-åring bygget meg opp sammen med barnefaren har reddet meg ifra egne negative tanker rundt livet. Jeg har alltid visst hvordan ett normalt liv leves, jeg har aldri rusa meg med en tanke om at dette har vært normalt og greit, jeg har alltid visst at det har vært galt, og langt ifra ett normalt liv jeg ønsket å leve. Fordi jeg fikk noen år med en vanlig familie, så har jeg alltid lengtet tilbake til denne tilværelsen, der man har kontroll over livet sitt og disse småtingene man gjør når man har stabiliteten rundt seg, bare det å våkne opp til en ny dag og være klar for å ta den imot og gjøre den bra, eller det å klare å stelle seg selv, og føle seg vel. Jeg vet hva ett normalt liv innebærer, fordi jeg har hatt det sammen med disse to barna mine, vi fikk bare litt lite tid sammen, men jeg fikk starten, og det betyr noe.
Man kan flytte barna mine 100 mil ifra meg, og kutte kontakten i mange år for å straffe meg, men båndene vi har sammen klarer ingen å knuse eller ødelegge, det ligger i oss, vi vet hvem hverandre er, vi er trygge på hverandre, og vi er fortsatt en familie. Jeg har bært disse barna i 9mnd, jeg har kjent de første sparkene, jeg har elsket dem helt siden den dagen jeg fikk vite om dem, at dem levde inni meg, JEG kan gi dem kjærligheten ingen andre kan, fordi jeg er en mor, for alltid. 
