I morgen besøker jeg barna mine! (fosterhjemsbarn)

I forkant av disse samværene så bygger det seg opp noe i kroppen som er vanskelig og beskrive med ord, kroppen forbereder seg så hardt at når dagen for samværene kommer så er jeg som regel allerede utslitt. Vi har gjort dette i mange år nå  men blir aldri vant med dette og man skal vell regelrett ikke bli vant med en slik situasjon heller.

I morgen hiver vi løst og kjører strake veien til barna mine, og det er en slags mestringsfølelse at jeg nå kan kjøre dit selv og ikke lenger er avhengig av biletter til båten som jeg har fått med barnevernet, nå klarer jeg meg selv på en måte og kommer meg dit på egenhånd, man må ta til seg alt positivt. Det er også første gang jeg tar med meg noen, foruten foreldrene mine på disse samværene og det føles godt at også min kjære får bli kjent med disse to som jeg er så uendelig stolt over! 

Samværene handler om å bli kjent med barna mine, finne ut mest mulig og lære dem og kjenne, man suger til seg alt man kan på disse små 3 timene man får og prøver å være fullstendig tilstede igjennom det hele. Desverre så er man så bevisst på nedturen som kommer etterpå at man tar seg selv i og se på klokka og jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har hatt dårlig sanvittighet for det. Det hjelper meg faktisk og lese andres historier der jeg kan kjenne meg igjen, fordi mange av følelsene forstår jeg ikke selv. 

Situasjonen er surrealistisk men vi har gjort dette i så mange år og har blitt drevne på dette, vi har rutinene inne og vet hva som skal skje til hvilken tid og alt er så organisert. Det er vanskelig å bli kjent med sine egne barn under slike omstendigheter men vi har funnet våres måte og gjøre dette på. Jeg bare gleder meg så stort til å endelig få lov og møte dem igjen, og må si at under korona kan starten og slutten på samværene bli ganske så kleine når alle er vant med å klemme både når vi ses og skal ta farvel, man vet liksom ikke hva en skal gjøre isteden for og å ikke få lov og klemme barna sine har vært det tyngste med denne perioden under pandemien. Jeg er derimot heldigere enn mange andre som bokstavelig talt mister barna sine og kontakten, og er takknemlig for at jeg har to barn som vet hvor dem har meg og hvor glad jeg er i dem. 

Nå skal jeg prøve og finne roen og holde nervene i sjakk mens jeg finner frem varme klær til turen vi skal på i morgen! vi skal være ute i griseværet og gå tur men hva sier dem om det? det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær? 😉 

Takk for alle delinger folkens! <3 på grunn av dere når jeg ut!

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved 

å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg