Annonselinket innlegg
I dag har det virket som alt har gått imot meg, alt har vært kaos, og alle jeg faktisk bryr meg om har egentlig vært ganske brutale med tanke på hva jeg driver med for tiden. Jeg føler meg ikke verdsatt for fem flate øre, og dette er en dag der jeg før ville dratt på pub, styrtet en iskald øl, og fortsatt festen til i kveld, på en båt eller en rølpete fest med teite mennesker, jeg ville ikke husket en dritt i morra, og kansje våknet i en mann jeg ikke kjenner sin seng naken. Eller på gata her nede, men da hadde jeg vell ikke vært i livet heller, siden det er så kaldt. Men det har også skjedd før.. jeg hadde gravd meg enda mer ned, og tatt til meg alt som har blitt sagt i dag, og jeg hadde aldri klart å holde meg sterk og modig i dag, har skreket og ropt, men jeg har fått frem mine følelser i dag, med kraft og bram. Jeg har prøvd å få dem til å forstå meg, som jeg er nå, for om jeg blir trigget av dem jeg elsker 24 timer i døgnet på denne måten, vil ingen ha en tjangse i verden å holde seg rusfri over mange mange år. Da blir jeg gående på denne prøven, der jeg holder ut å være rusfri men ikke lever for det, og ånder for det og står for det. Da blir det ikke ett valg for meg å være rusfri men bare en plikt fordi jeg har vært så stor i kjeften akkurat nå, og vil ha frem poenget mitt. Sannheten er jo att inni der er jeg nærvøs, angstfull og har en ærefrykt, men jeg er så sikker på meg selv og valget jeg har tatt, att ingenting klarer å vike tankene mine bort. I dag har hele min nærmeste familie gått imot meg, men jeg står ennå, jeg har bestått en største prøven min føler jeg, utenom barna mine. Nå er det bare alle de andre prøvene igjen.
Jeg har vondt i øya av tårene som presset seg ut, og jeg gråter svært skjeldent svææært skjeldent viser jeg følelser, eller deler. Så når jeg først deler og viser desse desperasjonen en føler i en slik prosess, så føler jeg att jeg bør kunne stole på dem jeg elsker mest, og dem jeg ofrer både ansikt og alt for. Jeg hadde gått på bruen i dag og hoppet i det kalde vannet i dag, eller jeg hadde gjerne dødd av knekken i ryggen og blodet isteden for å ta en slurk øl i dag. Og jeg lar ingen påvirke denne avgjørelsen, det er ett livsvalg, og jeg kommer livet ut til å være rusavhengig, og må unngå alle farer, ikke bare alkohol men alt en føler seg anderledes av som ikke er bra for meg.
Jeg beklager, jeg har blitt stilt ansvarlig for mine egne følelser uannsett vei, siden jeg var aaaaltfor liten, jeg har alltid fått beskjed om att det er min egen feil, att jeg burde tenkt lenger, selvom jeg har stått meg gråten i halsen og visst med meg selv att det ikke stemte. Jeg har vært på alle festene og vært ansvarlig for voksne menn. Jeg ble befølt og følte meg skitten som 3-4-5åring, og jeg husker fortsatt lukten av ånden og skjorten til den store mannen, og dere festet i det andre rommet, og det hjelper ikke att ikke alle drakk. Jeg fikk med meg alt som ble sagt og gjort, og blir fortsatt usikker når folk forandrer stemningsleie. Det svartner fortsatt for meg når noen løfter en hånd mot meg, fordi jeg er vant med att neven ender opp i ansiktet mitt. Så jeg har noen traumer jeg sliter med, som må bort for meg og som ikke er min feil, eller det er ingenting jeg har kunnet gjort eller har ansvar for. Jeg var ett barn, jeg hadde ikke ansvaret for noe som skjedde der, og jeg fortjente ikke å bli kallet en hore ifra 5årene. . Det er ikke normalt. Det er ingen som skal måtte tåle alt dette presset, selvom jeg er stor i kjeften og klar i talen kan jeg ikke vise meg selv så lite respekt att jeg godtar alt dette.
Ikke av dere, ikke nå og ikke når jeg endelig har forandret meg, for å bli bedre for dere. Av og til virker det som dere prøver å sabotere, men jeg forstår det bare er deres egne holdninger og meninger som kommer i veien.
Visst jeg hadde lent meg på dere i dag mine nærmeste, så hadde jeg sprukket og kansje mistet livet og verdigheten min om jeg ikke hadde vært sterk nok. Dere forstår ikke hvor viktig det er for meg, og nå har jeg tatt en pause for meg selv.
Jeg sitter igjen med min bestevenn RUSFRI og gråter og tømmer meg. Fordi her har jeg forståelse, fått respekt for det jeg gjør, og blir lytta til uten å bli avbrutt. Derfor oppsøker jeg heller folk med erfaring enn folk som tydeligvis trenger seg ett kurs eller to.
Jeg setter meg selv først, uten å være ego, for jeg har jaggu strekt meg mer enn langt for hver og en av dere, og fortjener bedre.
Respekt eller kutt
C4 fra gymgrossisten. Denne anbefaler jeg alle, og den finnes i flere smaker!
