Ett spørsmål som er ganske så åpenbart og som går igjen når mennesker spør om livet mitt så er det dette, hvordan startet det og hvorfor jeg søkte i rusen?

Spørsmålet er komplisert og sammensatt og det finnes så utrolig mange veier inn i rusen. Det er ikke til og stikke under en stol at min barndom var preget av rus og støy, jeg ble tidlig introdusert for de voksnes problemer og deres verden og på mange måter tror jeg at dette er genetisk. Jeg tror derimot at om jeg hadde hatt det trygt og godt i skolesammenheng så hadde jeg ikke startet og drikke og heller ikke hatt dette behovet for og hevde meg igjennom alkoholen. Jeg vokste opp med en tanke om og ALDRI bli som min far men veien var kort da jeg ble introdusert for rusen.

(Bilde ifra første gangen jeg drakk. Da drakk jeg 2 martini asti flasker på styrten og dere ser hvordan denne drikken føltes ut) 

Den første gangen jeg drakk følte jeg meg fri for første gang i mitt liv, helt uten angsten som herjet i kroppen og plutselig turte jeg og snakke! jenta som var fullstendig taus ovenfor alle foruten de få vennene jeg hadde klarte og ta til motmæle og faktisk si ifra til mobberene ifra skolen. Det var paradis!

Jeg hadde null selvtillit, null tro på meg selv og følte meg som verdens styggeste og mest ubetydelige menneske på jord og plutselig fant jeg ett stoff som gjor meg til en kul person alle ønsket og omgåes. Mobbeofferet ble sentrum for oppmerksomhet!

(Jeg mamma og en hund)

(Jeg og min bestemor lenge før jeg oppdaget problemene i verden)

Når mennesker spør meg om hvorfor jeg startet så tenker jeg hvorfor ikke? hvorfor ikke drikke når det får deg til og bli en helt annen person? når den personen du er når du er edru ikke er en person du liker? 

Mobbingen igjennom hele skolen var brutal og ødeleggende, jeg var fullstendig nedbrutt da jeg ble oppmerksom på denne drikken som forandret hele verden for meg, det er klart man faller for noe som gir en selvtillit! 

(I starten av barneskolen da mobbingen var til og holde ut, de første årene var ikke så ille og man ser det på hele meg.)

Jeg visste det ikke da men jeg ser det i ettertid, jeg var hektet ifra første slurk. Såpass sterk er avhengighet at man merker det med en gang. Drikkingen min ble jo avbrutt av at jeg ble gravid og fikk ett barn som 16åring og ta vare på, men de helgene vi fikk fri og kunne gå ut var jeg i mitt ess! det var disse helgene jeg virkelig var meg selv. Jeg har tenkt på det i ettertid og innser nå at jeg allerede da hadde store problemer med alkoholen, jeg drakk når jeg hadde lagt ungene mine og kunne sitte aleine foran pc’en og drikke hele kveldene. 

Av alle i denne verden burde jeg vært den første til og vite at jeg hadde ett problem, siden min far var alkoholiker og jeg har sett denne sykdommen på nær hold hele livet men jeg var i fornektelse. 

Da det ble slutt mellom meg og barnefar eskalerte drikkingen min som igjen førte til at jeg kom i kontakt med hardere stoffer, jeg fordømmer den dagen og kunne ønske det aldri hadde skjedd men etter første smak av amfetamin var jeg fullstendig hektet og fanget i ett nett jeg ikke kom meg utav. 

Da jeg var ung mente jeg at narkomane valgte det selv og ikke skulle forvente noe hjelp ifra samfunnet, jeg så på dem som avskum og jeg skammer meg over det i dag. Jeg vokste opp med voksne som fortalte at om man prøver narkotika dør man og jeg var leder for en kristelig nattkafe i hele ungdomskoletiden. Jeg var totalt imot narkotika helt til jeg plutselig ble introdusert for dette på fest, derfra falt hele livet mitt i grus. 

Jeg føler at historien min viser hvor lett det er og falle for rusen, hvor vanvittig fort man kan snuble og falle inni ett miljø man overhode ikke mente og komme i. Jeg føler at min historie viser at om noen hadde grepet inn den gangen så kunne dem faktisk endret livet mitt med enkle grep, jeg håper at voksne blir mer oppmerksom på barn som faller utenfor eller opplever mobbing på skolen, jeg håper at samfunnet blir åpnere og at det ikke er slik at vi aldri skal legge oss oppi andres saker, for i noen tilfeller så kan man faktisk redde liv. Bry seg mer om menneskene man har rundt seg og gjøre noe før det er for seint. 

Skremselspropaganda er noe jeg unngår for alt det er verdt, jeg forteller historien min for og vise hvordan det faktisk er. Og at det faktisk går lang tid ifra man innser at man har ett problem til det faktisk skaper problemer for deg, ta tak før og unngå og gå samme veien som meg.. … Jeg anbefaler den ikke til noen selvom den har lært meg vanvittig mye om livet! 

(Jeg føler at disse to bildene viser forskjellen på ansiktet mitt og hvordan mobbingen og usikkerheten hjemme startet og prege meg, jeg var ikke lenger ett lykkelig barn men ett barn med altfor store bekymringer) 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share