Før handlet livet mitt om rusen, jeg søkte rusen i alt, alt fra gleder til sorger, jeg drakk bort fortiden min som plaget meg intenst, og jeg drakk bort fremtiden som skremte livet av meg. Jeg gikk rundt med en konstant panikk over alt jeg hadde gjort galt og alt som kom imot meg, jeg var livredd andre mennesker og hvordan dem såg på meg, jeg følte det stod rusmisbruker og mislykka i panna mi. 

Denne panikken over de enkle tingene i hverdagen, som å gå på butikken for å kjøpe den neste dosen, gå på apoteket og stå i kø for å hente angstmedisiner, møte på nav i møter med normale mennesker som ikke kunne forstå situasjonen din uannsett hvor mye dem prøver. Du er utenfor, helt fullstendig på feil vei, og du vet det så godt selv. Man går alltid med en drøm i magen, om at en dag skal du slutte med rusen, rusen har ingen makt over deg, du har full kontroll. 

Å våkne hver eneste morgen med kaos i hodet, panikken på fullt og angsten bare telefonen ringer. Man vet ikke hva man gjor i går, og husker svært lite, og får angst over dette i tillegg til alt annet dritt som har fylt seg opp i livet. Man har mistet alle som minner deg om normaliteten, du har mistet barna dine og selvrespekten din, du har ikke en eneste krone, og regningene hoper seg opp i postkassa, og snart tar dem strømmen din. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Du har gjerne vært i en stor krangel, som alltid, eller vært midtpunktet i en stor konflikt. Det handler sikkert om penger, eller hvem som har gjort hva mot hverandre. Du har mange venner, venner med samme problemer som deg selv, men innerst inne vet du at dem dolker deg i ryggen for en boks med øl anytime. Du er aleine, du har støtt ifra deg familien din, og du ønsker ikke å ta inn andre i livet ditt fordi du føler deg så sinnsykt mislykka. Man mister kontrollen, man blir sint og aggressiv, og alle andre rundt deg tror bare du er ustabil og farlig. Dem ser ikke frustrasjonen som du bærer på, dem ser deg bare når du endelig har fått mot til å si ifra.

Du lærer deg etterhvert å ta imot dritt, ifra absolutt alle. Man får til vane og svelge alle disse kamelene som kommer kastende etter deg, du ser blikkene til menneskene som går forbi deg på gata, og du føler deg tyngre og tyngre til sinns. Det eneste du tenker er at det er bedre om du ble borte, bare forsvant, for ingen i verden trenger deg her, det er sikkert ingen som en gang hadde merket om du forsvant. 

Du tar deg selv i å sitte og se utover sjøen, der du vurderer å avslutte livet ditt, du har tatt imot så mye dritt som du egentlig innerst inne vet du ikke fortjener. Men du er rusmisbruker, og da må du nesten tåle det. Eller hva? 

Når du opplever sjikanering så tenker man at man er tøff nok til å ta imot, man trenger ikke å gråte bare noen slår deg? Du må skjerpe deg og bli litt mer hardhudet, det er jo bare typen din som knuller deg når du sier nei… dere er jo sammen, så det er jo ikke voldtekt… ikke sant? 

Man kjenner en stor sorg over å ha bli behandlet som dritten under skoa til andre, men etterhvert så blir man hard, altfor hard.. faktisk så blir man så iskald at man til slutt ikke føler en dritt. Kan dere tenke dere det? Du våkner mørbanket på ett gulv full i blod, og føler ikke en eneste ting? Man setter seg bare opp og fortsetter og drikke bort det som har skjedd.

Dette fungerer, det er rusen som tar bort alt av smerter, det er den eneste som forblir i livet og som aldri skuffer deg, den tar bort disse episodene som ellers ville knust deg, du blir kald og ufølsom, og det er godt for en stund.