Nå kan jeg si først som sist at jeg har kommet meg noen steg videre, og høytidene er ikke lenger så ille som dem har vært nå i 12år. Men disse høytidene bringer frem så mange minner og flashbacks ifra da jeg hadde barna mine, hver eneste gang jeg ser ett påskeegg går tankene mine tilbake til da jeg hadde barna mine og fylte disse til dem, eller hver jul så kommer minnene om hvordan man gjor sitt ytterste for at barna skulle kose seg maksimalt på kortest mulig tid, man skulle gjøre alle disse tradisjonelle tingene, være med på alle aktiviteter i adventstiden og i tillegg få tid til alt det vanlige. Alle disse minnene kommer sterkere frem når disse høytidene nærmer seg.
Jeg har boikottet jula i alle disse årene, første gang jeg har virkelig feiret julen var i fjor og det er første gang siden jeg mistet barna mine jeg faktisk har følt på denne gleden over julen. Samme med påske som jeg ikke har feiret med noe annet en øl siden i 2008 når barna ble tatt ifra meg. Jeg har ikke funnet en eneste god grunn til og feire disse store høytidene da jeg mener disse handler om barna, alt er lagt opp til at barna skal få disse tradisjonene som vi voksne har lært oss igjennom våres barndom. Uten barna mine har det ikke vært noe poeng for meg i å feire noe som helst, før nå.
I alle disse årene har jeg sørget for og ha nok alkohol til og dovne bort og slippe og forholde meg til disse røde dagene der alt handler om familie og hygge, jeg har rett og slett ikke passet inn noen steder eller funnet meg til rette noen plass, jeg ser på meg selv i rusen som en vandrer som aldri har følt rotfeste eller fred i sjelen, jeg var alltid på vei ett sted og klarte ikke falle til ro noen steder. I høytidene har det alltid vært verst og jeg har banket meg selv opp for å ha mistet barna mine og ødelagt for foreldrene mine.
På mange måter føler jeg at jeg ødela dette a-4 livet allerede som 19åring, jeg hadde alt! både barn og samboer som var far til begge barna, vi leide leilighet og hadde dette typiske familielivet, men jeg ramlet utenfor og ødela alt. Rusen var så sterk for ett menneske som meg, ett menneske fullstendig uten selvtillit eller troen på noe som helst, den slukte meg og alt jeg trodde på, for innerst inne var jeg en god mor så lenge det varte.
Jeg gikk ifra og være alenemor til to småbarn til og stå uten noe som helst. Da jeg kom ifra klinikk hadde jeg ikke en gang en plass og bo og var hjemløs over en lengre periode da jeg var på klinikken.
Å gå ifra og ikke ha noe som helst til og faktisk begynne og skape seg ett liv uten det viktigste du har førte til mange mange år med drikking, giftige forhold som kunne tatt livet mitt, masse selvskading og millioner av tårer, og først nå føler jeg at jeg har kommet utav det. Det første året som rusfri går man på nåler og føler at veien er så kort tilbake, jeg har bevist for meg selv så mange ganger hvilken styrke jeg har arbeidet meg opp og bruker den når det virkelig stormer rundt meg. 
Uansett hva som skjer i fremtiden av motgang, så har jeg allerede mistet det eneste og det viktigste jeg hadde, jeg klarte og reise meg igjen gang på gang så jeg er ikke så redd for fremtiden lenger, jeg er ikke så redd for å sprekke lenger heller fordi jeg vet hva jeg har opplevd før, og ingenting her i verden kan bli verre en det.
Nå skal jeg omfavne denne høytiden og gjøre den like god som jula var, jeg skal se gleden i de små tingene og glede meg til jeg ser barna mine igjen. Du blir hva du tenker og det prøver jeg bevisst og være klar over hver eneste dag her på denne kloden. Livet kan forandres bare du ønsker det nok.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
