Av drømmer og mareritt som føles så virkelige… 

Klokken 7 måtte jeg bare gi opp, da var dyna for alvor gjennomvåt av svette, det pleier og være slik, at jeg ikke får sove like lenge som jeg hadde ønsket. I natt ble drømmene enda mer intense og barna mine var involvert, det er verst når jeg drømmer om når dem var små og bodde hos meg. Noen ganger undrer jeg meg over om dette noen gang kommer til og bli bedre.

Hjernen og kroppen henger ikke sammen lenger, hodet er på ett annet sted og har ennå ikke oppfattet disse store endringene jeg har gjort. På dagtid lever jeg ett rusfritt og fredelig liv, men om nettene er jeg i kaoset igjen. Jeg blir minnet på traumene hver eneste natt, dem hjemsøker meg når jeg prøver og lade opp ifra hektiske dager der jeg prøver og bygge meg ett liv, ett verdig liv etter rusen.

Noen ganger tviler jeg på om jeg noensinne kommer til og få lov og gå videre, om  jeg noen gang kommer til og få lov og leve ett liv uten disse minnene, disse bildene som flagrer foran meg, disse voldsomme følelsene av å miste kontrollen. Tvilen er vanskelig og unngå når det står på som verst men innerst inne i hjertet mitt vet jeg at det vil bli bedre, jeg bare vet at dette ikke er fremtiden min, det vil løse seg, det vil bli bra og jeg må tro på det ellers klarer jeg ikke å holde på håpet. 

Om noen påstår at jeg mener at det er lett og slutte og ruse seg så kan dem lese dette innlegget, i natt har det vært ett helvete og være meg igjen og det blir nok ikke siste gangen. Heldigvis får vi ikke mer på skuldrene enn vi klarer og bære, heldigvis får vi smådrypp som vi klarer og håndtere, heldigvis er det bare drømmer og jeg kan fortsette med livet mitt som før, men jeg bærer på arr som må bearbeides også når jeg sover. 

Om natten blir alt så ekte og så skummelt

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share