Reklame | Ellos.no

Den siste tiden har barnevern og mine to barn vært  i mitt fokus i denne prosessen til å en dag slippe disse traumene som har forfulgt meg hele mitt liv, og som igjen og igjen gjør at jeg ruser meg for å få en pause ifra livet og bare det å være meg. Jeg tenker at min rus handler veldig mye om disse pausene, fra tankene om alt som har skjedd, og jeg er ikke lenger villig til å leve med alt dette på skuldrene mine. Og jeg vil aldri igjen sprekke fordi fortiden igjenhenter meg igjennom mareritt, angst og en fryktelig skyldfølelse. Før har jeg bare brukt alkoholen til å dempe disse tingene og har aldri bearbeidet denne sorgen som alltid ligger i meg.

For å kunne gå videre i livet sitt, for å kunne like meg selv igjen og for å kunne forbli rusfri og frisk må jeg gå igjennom en selvransakelse som koster meg dyrt! Jeg er opp og ned, og kan være dødssliten i det ene øyeblikket og veldig oppegående i det neste. Jeg kan ligge en hel natt med helt vanvittige mareritt og jeg kan oppleve følelser som er vanskelige å plassere og håndtere. Jeg er ikke meg selv i disse periodene når jeg driver min egenterapi, og kan plutselig få lyst å strigråte uten jeg vet helt hvorfor, men jeg må pushe meg selv igjennom perioden da jeg mistet barna mine igjen og igjen og igjen, helt til det ikke lenger gjør så vondt som nå. 

Jeg har den siste tiden vært åpen om at barnevernet tok barna mine for 12år siden, og skrevet om sorgen rundt dette, men også om det fantastiske forholdet vi har selv i dag så lenge etter. Og at man er en mor uannsett på avstand. Disse automatiske morsfølelsene forsvinner ikke bare fordi dem har flyttet, det er tross alt jeg som har lagt mange timer med rier og fått dem ut av min egen kropp, og det båndet vil nok aldri forsvinne uannsett. Men jeg har mottat noen henvendelser ang barnevern og fått linker til sider jeg anser som hatsider mot dem. Jeg har selv aldri hatet barnevernet, og dem har aldri gitt meg noen grunn til det. Det er klart det er masse vi kunne vært foruten, herrelighet så provosert jeg har vært mange ganger, men jeg er så evig takknemlig for det dem har gjort for barna mine, og dem fantastiske fosterhjemmene dem har fått. Dem planlegger når vi kan ses og dem støtter meg med billetten på båten som jeg har tatt alle disse årene. Jeg føler at dem har satt mine barn forrest og oss voksne bak, og det er akkurat det dem skal gjøre. Jeg føler at om jeg har noen problemer, så føler jeg ikke ubehag ved å kontakte dem, selvom det ikke var så morro å ha dem over meg når jeg oppdro mine barn før. Det er jeg som er den voksne i denne sammenhengen, og barna skal alltid komme foran meg. Jeg har aldri følt bitterhet ovenfor barnevernet, for hvordan skulle jeg kunne det når dem har sørget for barna mine i perioder jeg selv var ute av stand til å gjøre det?

Jeg brukte dop! Aldri foran barna mine, men jeg stakk av for å ruse meg. Hadde jeg visst at noen rusa seg og hadde små barn, så hadde jeg selv ringt til barnevernet, for rus og barn har ingenting sammen å gjøre. Jeg er overbevist om at barnevernet reddet både livet til mine barn og meg selv den gangen, for om barna ikke hadde blitt tvangsplassert så hadde jeg fortsatt å dope meg mer og mer, og utfallet hadde blitt ett annet en i dag, når jeg sitter her relativt frisk og med to barn som har hatt en fantastisk oppvekst med alle forutsetninger for å klare seg. Jeg er dem evig takknemlig, og jeg er ikke intressert i å melde meg inni hatgrupper for noen som har gjort en så god jobb for meg. Tro meg jeg har følt på mange ulike følelser, men aldri hat mot direkte barnevernet, heller meg selv for hvor dum jeg kunne være.

Jeg vet at mange har disse negative følelsene mot barnevernet, og jeg forstår det så veldig godt. Det nærmeste og vondeste for en mor er jo en slik situasjon. Men sett alltid barnet ditt først og glem alle dine egne følelser.

Persona by Marina Rinaldi//Jumperfabriken//Cream//Odd Molly//Cream//Studio