Annonsert innlegg
Jeg går på en kraftig kur med steorider, og i går var det 1 mnd siden jeg startet kuren min. Jeg har 4 hele uker igjen av denne kuren, og jeg er redd fjeset kommer til å eksplodere, og jeg kommer til å ende med hjerteinfarkt da energinivået mitt er umenneskelig. Det prikker i meg hele tiden av slitsomhet, jeg roper når jeg snakker og er utagerende, men på en positiv måte. Jeg blir rett og slett sliten av meg selv og vet faktisk IKKE hva jeg skulle gjort uten denne bloggen her og uten å ha mye å gjøre. Jeg vet heller ikke hva jeg skulle gjort uten bilen jeg har kjøpt meg, fordi da har jeg freden inni meg når jeg kjører, jeg har fullt fokus og er tilstedet i nuet. Denne tilstedeværelsen forsvinner med en gang jeg entrer ut av bilen, og jeg er tilbake til den fokuserte men sinnsykt stressamonica. Jeg kan si det har roet seg 2 av 10 hakk og nå har jeg gått i 100km/t i så mange dager. Jeg kjenner det på kroppen men fokuset gjør ting lettere når det står på. Det er ikke mange gangene jeg har glemt noe på denne mnd, jeg har alt organisert og er blitt mindre vimsete en før. Jeg tenker før jeg gjør noe, og finner løsninger som gjør ting lettere for meg selv. Jeg stresser meg ikke opp, selvom vi har hatt ett kodebrikkeproblem her i huset, ang lånet til vindu og bad. Slik hadde det overhode ikke vært før, da hadde jeg såtte meg ned og gitt opp gråtende. Men nå bare tar vi ting som det kommer, jeg vet ting kommer til å ordne seg for oss uannsett, og om det går en ekstra dag, så får det være. Jeg har så mange ting å fokusere på, så om en ting går til hell. Så har jeg så mange andre positive ting som fungerer. Jeg tenker kansje att det er slik det er å ha ett normalt og rusfritt liv. Du har liksom kontrollen selv, og planene klare, så en ser på en måte farene før dem kommer på en helt ny måte. Når man er ruset blir det minste ett stort problem, og man har ikke mange lyspunktene, så om ett lys slukkes, så føles det som hele verden går imot en, en gir opp lettere fordi man ikke har krefter eller så mye å kjempe for. Dette er min plikt å gi mine brødre og søstre. Dette lyset i hverdagen, denne lille hånden min som jeg kan hjelpe litt med. Det skal ikke koste meg noenting fordi det gir meg så mye.
Nå skal jeg til legen og fikse ny lege og nytt opplegg for en person som står meg nær. Bare å kjøre han til en han kan snakke med kan forandre dagen hans, bare att han får forklart seg, med min hjelp, lettet på hjertet sitt, så det ikke går over til å bli frustrasjon og stygge ord, kan gjøre livet enklere. Jeg tenker det bare gir meg motivasjon til min egen kamp, det får ikke meg til å føle meg mektig, eller att jeg har kontrollen av andre. Virkelig ikke. Jeg er heller ikke bedre, men jeg har vært frustrert og kjeftet folk av før, jeg har kjent på denne ensomheten og frustrasjonen. Jeg har følt på att jeg vil drepe noen, selvsagt uten en plan om å gjøre dette. Men jeg har kjent det på kroppen, så jeg respekterer folk nok til å strekke meg langt for å hjelpe og støtte. Jeg får respekt og tillit på denne måten. Og vil aldri blande gruppen som starter i morgen og denne bloggen her. Bloggen er en god portal for kunnskapen jeg sitter med, hva jeg gjør i hverdagen for min egen kamp og masse spennende prosjekter som jeg vil dele med dere.
Dem jeg hjelper har dere ingenting med å gjøre, men jeg velger å dele det jeg får lov til 🙂 så kan dere ta dette med dere videre i hverdagen deres. Vær mot andre som du ønsker andre skal være mot deg, ikke døm han på gaten, smil heller og forandre andres liv til det bedre. Du vet ikke hvordan din nestemann føler seg, eller hva han har opplevd. Du vet ikke om jenta du sitter ved siden av tenker på å ta sitt eget liv på bussen dere sitter. Du vet ingenting fordi du har ditt liv og er selvsagt opptatt nok med det. Men bruk alle mulighetene du har til å bli ett bedre menneske, ett mer hensynsfullt menneske. Jeg tenker vi alle har noe godt inni oss, vi må bare finne det og bruke det.!¨
Gymgrossisten og treningspulveret c4 !
