Det er søndag folkens og jeg har hatt en rolig morgen her i heimen! været er dårlig og i dag måtte jeg sette på ovnen for første gang på lenge, man kjenner at temperaturen ute er dalende og jeg lengter etter sol og varme.
Jeg har startet og kjenne freden inni meg nok til og begynne og lese bøker igjen, jeg bruker lesing til og roe ned før jeg sovner om kvelden for og sjekke ut om det kan hjelpe mot marerittene som hjemsøker meg, det er verdt forsøket.
Før kunne jeg lese en bok om dagen uten problemer og jeg elsket og roe ned med en god bok, nå er det erstattet av mobilen og jeg merker hvor jeg savner denne freden en bok ga meg før, jeg har kommet til ett punkt der jeg faktisk klarer og sette meg ned og falle helt inni boka og ikke tenke på noe som helst annet. Er det dette man kan kalle sjelefred?
Jeg tenkte litt på starten av denne bloggen i dag tidlig, hvorfor jeg startet dette og hvorfor jeg valgte og være ærlig ifra første stund. Det gikk imot alt jeg har gjort i hele mitt voksne liv der jeg har levd i taushet og fornektelse, denne bloggen stred imot absolutt alt jeg hadde stått for og ment.
Jeg startet denne bloggen for og klare og starte reisen for og komme innigjen i samfunnet igjen, bli godtatt for den jeg var og det jeg hadde gjort, finne tilgivelse og klare og komme meg videre. Alt dette har jeg oppnådd og masse masse mer, men det er faktisk ikke nok for meg.
Misforstå meg rett, men det er faktisk ikke nok for meg at JEG har det bra i livet, jeg ønsker også at andre skal klare det samme og faktisk bli godtatt av samfunnet med den ballasten dem har med seg, jeg ønsker ett samfunn som er basert på forståelse for ulikheter, medmenneskelighet og varme, ikke stygge blikk, dårlige holdninger og kulde. For meg er det ikke nok at jeg som åpen og ærlig møter respekt når så mange andre ikke møter det samme.
Jeg håper at jeg får mange muligheter til og endre det som er feil der ute, jeg håper at jeg med denne bloggen får muligheten til og spre budskapet og gjøre en forskjell. Jeg føler jeg har en plikt og gjøre det når jeg har vært så heldig og få lov og leve ett rusfritt liv der jeg blir møtt med ikke annet enn respekt og medmenneskelighet, ifra alle.
Det er så mange “meg” der ute som sliter daglig og er livredde for og ta steget ut, fordi dem er så redde for å bli dømt, motarbeidet eller ikke trodd. Det er så mange der ute som kjenner på denne håpløsheten jeg følte en gang på, som faktisk ikke klarer det fordi samfunnet fordømmer mennesker som oss. Det ønsker jeg og gjøre noe med, lille meg ifra ei lita bygd på Vestlandet.
Om man ikke er fornøyd med verden rundt seg så mener jeg at man burde gjøre alt for og gjøre en forskjell og endre det. Jeg vet at målet mitt er enormt og sikkert ikke mulig og oppnå, men jeg akter og fortsette og i det minste prøve.
Det var mine tanker på denne søndags morgenen! om dere liker denne bloggen er det en link under til og følge med videre!
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
