I natt våknet jeg 04.30 og det var kul umulig og sovne igjen, jeg våknet av mareritt igjen som har blitt en del av livet.
Spesielt på dager der jeg blir trigget oppstår disse kaotiske og ville nettene, der jeg våkner og er klissvåt med pulsen i taket. Det har blitt en del av livet og noe jeg sikkert må leve med i mange år fremover men det er like slitsomt hver morgen jeg våkner på denne måten.❤️
I går ble jeg trigget av tanken på og stå uten ett rom på hotellet avreisedagen, mange vil sikkert mene at dette ikke er ett problem og jeg forstår jo det. Det ville jo løst seg på ett vis uansett men det sitter dypere i meg en jeg vil innrømme.💔
Noe skjedde når jeg var liten som gjør at ved slike situasjoner føles det ut som jeg får klaus, hjertet raser og panikken brer seg i kroppen. Det er ikke ofte at jeg får kjenne på akkurat dette traumet, men innimellom har det samme skjedd flere ganger. Jeg klarer ikke å kontrollere denne panikken idet det skjer og etter i natt med mareritt har jeg innsett at det stammer ifra langt tilbake i tid og at det bare er kroppen som går i beredskap.
Jeg tror jeg var 5år gammel da jeg ble tatt med til Bergen for en tur som skulle være kos! den voksne ble kjempefull og hadde glemt og bestille hotellrom så vi ble gående hele kvelden og leite etter Hotel, denne følelsen av å være liten og ikke ha noe sted og være sitter langt inne i meg og selv jeg blir litt forundret over min egen reaksjon når jeg står i situasjoner som minner meg om denne hendelsen.
Bergen by var ekstra stor, jeg husker at det var mange fulle mennesker der og at jeg ikke følte meg trygg sammen med denne voksenpersonen som også var overstadig beruset. Jeg tror jeg aldri har følt meg så aleine, så utsatt. 💔
Til slutt tok en mann oss inn i en kjeller på ett hotel og vi fikk slappe av på noen sofaer der, jeg var så sliten at det eneste jeg ville var hjem til tryggheten min. Det hele endte opp med at vi tok båt tilbake igjen, samme kveld som vi kom og skulle være der en uke. Ferien ble avbrutt og nå tar jeg meg selv i å kjenne på alle disse følelsene igjen, 30år etterpå.
I starten av denne prosessen og når jeg fikk diagnosen min forstod jeg ikke selv en gang disse reaksjonene mine, Sebastian kunne gjøre en brå bevegelse og jeg kunne gå i frys. En smell kunne oppstå og jeg ville synke til gulvet i panikk, jeg kunne plutselig bli angrepet av fullstendig panikk, utav det blå.
Da jeg sa til psykologen min at jeg har lyst å bevege meg videre til andre epoker i livet og forflytte meg ifra traumene minnet han meg på den første gangen jeg kom inn døra hos han og søkte hjelp, jeg var ikke ett menneske, jeg var ett skall av meg selv og fungerte ikke.
Jeg har komt langt i prosessen men dette vil alltid være en del av meg, disse overdramatiske reaksjonene som sitter helt inni ryggmargen min, disse tingene jeg ikke kan kontrollere selv, denne panikken.
Alt arbeidet jeg har lagt ned i dette har lønt seg, nå er jeg bare påvirket når jeg sover, jeg får ikke lenger anfall og jeg er fungerende i hverdagen min men innimellom kommer det frem i lyset og jeg må håndtere det hele igjen.❤️
Jeg klarer å riste av meg nettene og ikke la det påvirke dagene, jeg har lært mye på disse årene om hvordan leve med det.
Nå skal jeg starte nestsiste dag her på Mallorca og prøve å få mest mulig utav den! ❤️ trøtt som ei fele 🤭
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
