Jeg er stum her jeg sitter, jeg har så mange inntrykk i hodet at det bobler over, jeg er skamsliten og på randen til å sovne sittende. Dagen startet halv 7 i dag og jeg har fått så masse informasjon at jeg ikke har plass til mere. Det jeg sitter igjen med er en følelse av tilfredshet, tilhørighet og fellesskap.
Tanken har gått igjen, tanken om at jeg ikke er aleine om disse holdningene og tankene jeg har rundt livet, men nå vet jeg det for alvor. Jeg vet at om jeg behøver det så er noen en telefon unna, og visst jeg er i skikkelig trøbbel så har jeg mange å lene meg på.
De siste ukene har vist meg at man er faktisk helt aleine også oppi det her, og man må være helt vanvittig sterk i troen sin, og ikke la noen rokke ved den, om man skal klare seg. Når det herjer rundt en og det stormer som værst så kommer alt an på deg selv, og hvor langt du har kommet i denne evige prosessen. Du kan ikke stole på noen andre når det kommer til din egen rusfrihet, og alt kommer an på deg selv og hvor høyt du ønsker den.
Det er så mange kompliserte saker, og så mange utfordringer og ta tak i, og jeg tror en ikke blir arbeidsledig om man engasjerer for akkurat dette. Jeg kjenner daglig at det brenner i sjelen min, jeg er på vei ett sted og jeg har alltid noe som fanger oppmerksomheten min. Urettferdighet er noe jeg virkelig tenner på alle plugger om jeg oppdager, og det skal ikke mye til for å fyre opp denne jenta om jeg ser noen som blir behandlet urettvis.
Jeg har blitt glad i mine egne holdninger, tankesett og evnen til å sette meg inni andres situasjoner. Min vei er ikke fasiten på hvordan du lever ett rusfritt og lykkelig liv, den fasiten må du lage helt på egenhånd, men jeg er gjerne med på veien. Det er mange der ute som er verdensmestere, og som tror dem vet alt om alt. Jeg ser mine egne begrensninger, og når det måtte ta meg 32år og innse mine egne problemer, så ønsker jeg ikke å stå frem som noe godt eksempel heller.
Alle disse fallgruvene har jeg falt og slått meg i, og jeg har alltid måttet lære på den harde måten, helt fra jeg var liten. Ved å sette fokus på rusfeltet, og utfordringene som man møter på veien, håper jeg at ikke alle trenger å gå i alle disse fellene, men se dem komme og håndtere dem bedre enn meg. For jeg er virkelig ikke ett godt eksempel på noe perfeksjon, jeg med alle mine skavanker og arr i sjelen.
Jeg gleder meg iallfall til å lære meg alt som kan læres om dette komplekse rusfrie livet, og jeg håper jeg kan fortsette å være en ressurs isteden for en byrde for samfunnet rundt meg. Jeg føler jeg tar gigantsteg hele tiden, og prøver å få hodet med meg på utviklingen.. så dere kan tenke dere selv at det kan gå litt opp og ned her 🙂 takk for at dere lytter, og lar meg tømme meg!
I kveld har vi hatt tidenes møte og jeg er så fornøgd, nå kommer jeg til å sove godt og lenge forhåpentligvis. Det gleder meg! <3 natta 