Annonse
Nå har jeg sovet ut, og i går kveld fokuserte vi bare på oss selv her i heimen. Vi sorterte la sammen og rydda i alt av klær. Vi er alltid på farten så nå vasker vi alt som skal vaskes av klær så vi er klar for kjapp utrykking, og turer. Men jeg tror uka som kommer blir merkelig stille og rolig for oss, og vi er ikke vant med dette, så vi tar dette som en prøve, en test om vi takler å kjede oss, om vi er sterke nok til å finne på ting her sammen uten å bli trigget 🙂 og jeg tenker dette går heeelt fint, og vi tar dette som en positiv ting, for det har vært stressende, og jeg merker nå hvordan jeg egentlig har hatt det i 3måneder nå.
Jeg tenkte mye i går kveld da jeg var skikkelig lei meg og gråt av frustrasjon her en stund. Noen dager så føler jeg att flere går imot meg, ikke forstår meg og ikke tenker på meg eller det jeg sier i det hele. Jeg føler att noen alltid har og alltid vil sette sine egne følelser og behov foran meg, og faktisk aldri virkelig har vært glad i meg som dem skulle. Jeg føler att noen tar æren for en støtte, dem aldri har gitt meg. Dem tar ære for å ha gjort ting for meg som dem overhode aldri har gitt meg, og da blir jeg så ufattelig skuffet.
Jeg føler også att folk svikter meg, uten å vise meg respekten nok til å fortelle meg det. Jeg føler meg lite respektert av dem som virkelig får mye utav dette att jeg klarer å være rusfri nå, og dem burde være glad jeg ikke er som før.
Jeg føler att uannsett hva jeg gjør, så får jeg alltid den samme leksen med mennesker, på tross av att jeg har forklart i detalj hva det gjør med mine følelser. Og jeg tenker att når jeg har forklart dette så mange ganger, og mennesker fortsetter, så er det ikke lenger mitt ansvar.
I går var jeg innom tanken om å bare lukke meg selv igjen, jeg vurderte om frustrasjonen jeg føler og bruken av timevis med ærlighet ikke var verdt det for meg, at noen aldri vil forstå meg eller vil respektere meg noengang uansett hva jeg gjør. Jeg har ingen tjangser med noen, til å få noe tillit, eller respekt for att jeg er syk og bare trenger støtten og forståelsen. Jeg kommer aldri til å bli godtatt, respektert og elsket på ekte av noen av dem rundt meg, så jeg kan ikke strekke meg lenger.
Det gjør vondt å være meg i dag på ett vis, når jeg har innsett dette, så innser jeg også hvor vanskelig hverdagen min har vært når jeg har vært svak. Det er nesten så jeg gråter for den jenta som kjempet for livet sitt, som alltid visste att hun ville utav rusen men som ikke hadde en tjangse til å klare å komme seg ut. Jeg gråter for den jenta som aldri har hatt ett menneske rundt seg som har satt henne først i verden. Jeg gråter for henne som aldri har hatt rutiner i livet sitt, aldri hatt stabiliteten som ett barn trenger, eller tryggheten nok til å finne troen på seg selv. Jeg gråter for det barnet som hadde så mange bekymringer att hun hadde dødsangst allerede som lite barn, og som gikk på skolen første skoledag med masse sommerfugler i magen sin, og gledet seg oppriktig, men som ble så mobbet over en periode som var så lang att på ungdomskolen klarte hun ikke presse seg på skolen lenger, hun gikk ut uten å ha møtt opp mer enn noen uker av ett år på det siste. Jeg gråter for den jenta der livet gikk i grus da hun var 18år gammel, fordi hun ikke fikk lov å være mor lenger for sine barn, der sine foreldre tok fullstendig overhånd over all kontroll og jenta valgte å stikke fra hjemmet i frustrasjon og sinne, hun var så presset i eget hjem att hun valgte å gå ifra barna på kveldstid når barna sov, men rusen fant henne veldig tilfeldig.
Jenta jeg snakker om her er meg og jeg var fullstendig imot narkotika, jeg har fullstendig imot å ruse seg jeg til jeg var 18år gammel. Jenta jeg snakker om her møtte bare noen helt tilfeldig, og jeg hadde en sånn stor byrde på skuldrene at jeg falt for fristelsen. Jeg ble forelsket, i både den nye kjæresten min og amfetaminen. Jeg har med hånden på hjertet aldri ruset meg eller drukket sammen med barna mine, og jeg ble kun tatt for å være fraværende, og der er jeg veldig enig, men det hadde nok alle vært om dem ikke lenger fikk lov å være en mor for barna sine og ble overkjørt fullstendig. Jeg var bare 18år, og var vant med å bo sammen med barnefar, var vant med att vi var en familie, med rutiner og kontroll, jeg var vant med familielivet, men jeg dreit meg ut og det ble slutt. Livet mitt falt i grus den dagen, og mang en gang kunne jeg ønske at jeg ble i ett forhold som langt ifra var sunt, bare for å skåne barna mine.
Jeg tenker på den jenta med tårer i øynene for jeg ser att hun aldri har hatt en tjangse i livet sitt, hun har aldri hatt foreldre som har satt henne før seg selv, selv ikke i tidlig barneår. Jeg har aldri hatt foreldre jeg kan være ærlig mot og fortelle hvordan jeg har det, for det har alltid vært min egen feil fordi jeg ikke har hørt etter. Det er ingen poeng å gråte foran dem jeg er glad i eller har meg nær. Jeg har ofte blitt hånet om jeg har tatt til tårene, ja ofte blitt ledd av. Dem vet ikke att jeg aldri gråter. Mine nærmeste kjenner meg ikke en gang, det er mye dem ikke vet om meg, for om dem hadde kjent meg hadde dem aldri behandlet meg som nå.
Jeg har alltid følt meg aleine, og for å være helt ærlig og klar som jeg har valgt å være, så har jeg alltid vært det også, det har ikke vært innbilning fra meg. Jeg har aldri møtt noen i mitt liv som har satt meg foran seg selv i noen som helst situasjon, jeg har aldri hatt noen som har beskyttet meg, selv i situasjoner der jeg har vært i fullstendig krise. Jeg har alltid blitt møtt med skriking, kjeft eller hovering. Så nå når jeg møter forståelse fra mennesker som overhode ikke kjenner meg, blir møtt med respekt av folk som ikke har noen plikt til å vise meg det, så får jeg en stor sorg i hjertet mitt, av att dem som burde elske meg og støtte meg, ikke en gang nå klarer å vise meg det.
Det er forferdelig vondt å ikke føle seg viktig nok til å bli hørt. Men jeg ser nå hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.
Jeg var innom tanken i går om å lukke meg igjen, ikke være så ærlig og åpen med menneskene rundt meg, men da går jeg i en stor felle som jeg ikke ønsker å gå tilbake til. Jeg har holdt alt inni meg hele livet, og i går fikk dem jeg elsker meg til å vurdere dette. Da tenker jeg att grensen min er nådd, jeg kan ikke ha det slik som jeg har det. Om dette hadde skjedd før hadde jeg bare søkt etter rusen igjen, som alltid.
Men jeg har bestemt meg og tatt ett valg for meg selv denne gangen, jeg har jobbet som ett svin for å klare å elske meg selv og respektere meg selv, og jeg har laget mine grenser og regler for meg selv. Jeg har tatt ansvar for alt galt jeg har gjort, og prøver å behandle alle rundt meg som det er siste gangen jeg ser dem! Jeg har aldri hatt så mye kjærlighet å gi inni meg, fordi jeg er trygg på meg selv og faktisk elsker dem som er rundt meg. Jeg gråter fordi jeg føler meg uønsket, liten, uten betydning for mennesker som nesten har som plikt i livet og elske meg.
C4 fra gymgrossisten som jeg anbefaler til treningen.
