Reklame | Ellos
Når man bor på bygda er det vanskelig å være åpen rundt egen psykisk helse. Om man brekker ett bein eller ryggen som jeg har gjort møter man ENORM forståelse og alle skjønner din smerte. Du blir gitt masse slakk og ingen forventer at du skal være på topp hele tiden. Man møter varmende ord og omtanke og ingen fordømmelse eller baksnakking. Når det kommer til den psykiske helsen er historien ganske annen, man blir isolert og ikke forstått verken i samfunnet eller i systemet. Hadde jeg sykemeldt meg for den psykiske helsen min hadde jeg ikke møtt noen forståelse, og det hadde blitt forventet at jeg kjapt kom meg i jobb igjen, og skjerpet meg! Jeg kunne gått av meg disse angstplagene og kommet meg i jobb igjen og i aktivitet. Mens når det er den fysiske helsen som skranter er det greit å være syk.
Det er fryktelig vanskelig å si til noen at man sliter, det er det siste man ønsker å gjøre når man har det vondt. Man føler seg mislykket og lite tilstrekkelig når det er den psykiske helsen som skranter, og man føler seg fullstendig aleine på denne planeten. Det er tabubelagt å si at man sliter, man blir sett på med argusøyne og det er nesten som alle nesten venter på at det skal smelle for en. Man føler andre tenker at vi bare kan skjerpe oss, ta til vett og komme oss igang igjen, og det frister lite å si det åpent. Det er noe som feiler en, som ingen andre kan forstå og man blir aleine med tankene.
Jeg har selv opplevd å være helt i bånn, etter å ha gått på den største smellen noensinne. Jeg oppsøkte lege den gangen, eller bestevenninnen min ringte faktisk til lege for jeg trengte hjelp. Hun kjørte meg og jeg måtte kvinne meg skikkelig opp for i det hele tatt å møte opp på det overfylte venterommet. Full i sosial angst og panikk. Da jeg endelig kom inn, ble jeg møtt med alt annet enn forståelse og alvor! Jeg ble sendt ut igjen etter max 2 min inne, og med beskjed om å ta kontakt med fastlegen når hun kom fra ferie. Jeg ba innstendig om å bli lagt inn, at jeg var så langt nede jeg kunne komme og ønsket ikke å leve lenger. Jeg skalv og var hysterisk, men det nyttet ikke. Jeg gråt da jeg kom ut fra kontoret, uten noen som helst hjelp, og etter at jeg hadde lagt en hel natt og gruet meg til denne timen. Den dagen kunne jeg like så godt gått hjem og tatt mitt eget liv, eller gjort noe mer alvorlig, fordi jeg ikke ble tatt på alvor av en lege. FOKUS på psykisk helse NÅÅ!
Når mennesker kommer og søker hjelp, må dem få dette ASAP! Når vi kommer og søker hjelp, er det ikke bare ett spontant besøk vi gjør på fleip eller morro. Det er noe som er overveid over lang tid, og vi har brukt de siste kreftene til å komme dit og be deg om hjelp. Når vi da ikke blir tatt på alvor, ødelegges denne kommunikasjonen, og vi kommer aldri igjen. Dette fører til alvorlige situasjoner, og død! Det er ikke vits å slippe taket eller kutte kontakten i helger eller ferier, for det er AKKURAT da vi trenger dere. Når dere lover oss noe, er det viktig å holde det, for løfter blir brutt konstant og da mister dere en viktig tillit. Jeg er drittlei av å gå og se på at mennesker lider i stillhet, og går til så alvorlige grep at dem tar sitt eget liv, eller blir stoppet i forsøket. Det er NOK NÅ! Få opp øynene så kan dere hjelpe flere før det er for seint.
New Balance//ByON//Ellos//Ellos
0 kommentarer
