Fått en helvetes kjeft for å være så mislykka som jeg tydeligvis er

Annonse

Jess der kom dagens lekse, og jeg sitter her og kjenner egentlig bare på oppgitthet, og tristhet, og det er ikke tristhet over meg selv, men over ett menneske som lever for å trykke ned andre i sin nærmeste omkrets. Jeg har levd med dette siden jeg var liten, og jeg kalte min egen mor en hore helt fra jeg kunne å snakke selv. Jeg har aldri hatt respekt for henne og har kalt henne de styggeste ordene i verden, og har også slått henne mange ganger igjennom både barndom og ungdomsår. Jeg er preget av en annen person som føler dette er riktig, å behandle folk på denne måten. Jeg forstår veldig godt att dette bunner i en misunnelse, en psykopati og att mennesket faktisk ikke eiger empati for andre. Jeg er så glad jeg ikke slekter der. Nå har jeg aldri snakket med noen om dette, det har vært tabu, det er ikke noe vi snakker om, og det er ikke ofte jeg har sagt noe igjen. Daglig får jeg høre att jeg ikke klarer en dritt, jeg er mislykka totalt bare jeg har 3 asjetter i oppvasken, selvom hele leiligheten ellers er striglet og mennesket vet hva jeg jobber med nå. Alkohol blir tatt i hus, og jeg blir behandlet som jeg alltid har blitt, selvom jeg nå er frisk og sunn, isteden for å være en rusmisbruker uten fremtid eller ser noen lys der. Jeg har vært totalt mislykket i mange tilfeller, men det er ikke greit å presse ned andre mennesker rundt deg fordi du er ett dårlig menneske. Får du det bedre av å presse folk som prøver å slutte å drikke, og trigge dem med vilje liksom? Det er bare ondskap. Det er ingenting i veien med disse menneskene, dem gjør aldri feil og er perfekte. Verden rundt dem har ingenting å si, dem burer seg inne, tørr ikke å gå ut en gang, dem er veldig hyggelige utad, om man ikke kjenner dem, men innad i familien er det psykisk terror som preger hjemmet. Uannsett hva man gjør så er alt galt, og dem fokuserer på småting for å knekke deg ned, i alle sammenhenger. Jeg kan vaske ned hele huset, rydde og vaske det, pynte det med gullbarrer og innvistere flere hundre tusen for å få ett bedre hjem, og ikke bare for meg selv, men jeg er sikker på att jeg da kommer til å få en helvetes lekse om att jeg har glemt å tømme dassen til katten. Det er ikke bare att jeg får kjeften, det er måten ting blir sagt på, det blir lurt inn ord som mislykka, klarer ingenting, ikke har kontroll som vanlig, stakkars deg, uff ingen liv, hjernevasket og dum. Det er ikke vanlige diskusjoner som mennesker har iblandt, det er psykisk terror, og ikke akseptert overhode. Jeg finner meg ikke lenger i å ha det slik, jeg orker ikke ta mer dritt ifra en dritt. Det er bare misunnelse fordi jeg klarer noe dette mennesket ikke har klart på så mange år, det er ikke mitt ansvar lenger å ta det til meg, men jeg syns synd på mennesket. Det ble bedre da sykdom preget familien våres, alt ble forandret til det positive, og noen ganger lurer jeg på om vi faktisk hadde det bedre da. For jeg orker faktisk ikke flere år med terroren som sprer seg som pesten. Ett ord kan ødelegge dagen til andre mennesker, og det blir gjort med viten vilje. Dette er en sykdom som ødelegger så ufattelig mye, men som ingen snakker om. Jeg er sikker på att det er mange der ute som kjenner seg igjen i dette, vet hva jeg snakker om og føler på kroppen hvordan det er å bli trykt ned med vilje hele døgnet uten å ha gjort noe galt for å fortjene det.
Jeg ønsker meg ett godt liv, fredelig liv i mitt eget hjem. Og når slike ting skjer gang på gang nå når jeg er frisk så innser jeg hvorfor jeg ble som jeg ble, hvorfor jeg alltid stakk av tilogmed ifra mine egne barn da jeg ble aleine med dem. Mamma og pappa ble som deres foreldre fordi jeg ikke orket å være hjemme med denne familien på 5, som ble altfor stor, altfor lite rutiner, altfor masse kontroll over meg, og jeg fikk ikke være en forelder for mine barn, jeg fikk faktisk ikke velge hva mine egne barn skulle gå med av klær i barnehagen en gang, og leggetider og rutiner som mine barn alltid hadde helt fra starten ble ett kaos av att jeg ble bestemt over når jeg satt mine grenser og regler for mine egne barn. Det er ikke rart jeg stakk av og rusa meg i frustrasjon når jeg ser hvordan jeg nå blir behandlet fortsatt. Jeg er 32år gammel, men når jeg blir kalt alt dette, så føler jeg meg fortsatt som det lille barnet jeg en gang var, usikker, sårbar og bare trengte en pappa i livet mitt som kunne ha kontroll over seg selv og livet sitt. Det er synd jeg aldri har fått oppleve det, men jeg håper att fokuset på psykisk vold får mer oppmerksomhet. For dette er så ufattelig skadelig og ringvirkningene enorme! Det ødelegger deg fullstendig innvendig og om jeg ikke hadde vært så sterk så hadde jeg tatt livet mitt for lenge siden, på grunn av deg!
Jeg er lei av å bli kalt ett mislykka menneske med ingen kontroll over livet mitt fordi jeg har 5 tallerkner i min egen oppvask og kjemper så jævli for deg hver eneste dag. Vær glad jeg ikke hater deg like intenst som jeg alltid har gjort. Men jeg har ingen valg, du er familie. Men få hjelp!

Annonse fra gymgrossisten! C4 som vi bruker til treningen! Dette funker fett! https://c.mtpc.se/tags/link/2101792


CELLUCOR / CELLUCOR / C4CELLUCOR / CELLUCOR / C4C4 / CELLUCOR

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg